Rockman – En uforglemmelig opplevelse

Hva er swimrun? Det er en kombinasjon av trailløping og svømming.
Dette gjøres samme dag, man løper med svømmetøy og vi bærer med oss mat og alt fra a-til-å.

Hva er rockman? Det er en av verdens hardeste swimruns.
Hvor lenge holdt vi på? Nordsiden av 12 timer i strekk.

11 swims, 8 km in total
12 runs, 32 km in total
2600 m elevation gain
Flørli: 4444 Stairs @ 750 m
Pulpit Rock @ 604 m

Nå er du klar for racing-apporten til Ruben og meg.

Fragglene pleide å få reisebrev fra sin onkel, han hadde reist ut til den virkelige verden og prøve å få forståelse for hva folk der ute gjorde. Og hvorfor de gjorde det.
Det hele ble ganske morsomt når man forsto at de hadde null kjennskap til dagligdagse ting.
Og når man da prøvde å gjøre logikk av det, så kunne folk le.

Swimrun er en litt sånn reise, det innebærer ting jeg virkelig ikke har brukt mye tid på.
For ikke mange årene siden, så brystsvømte jeg 750 meter på lang over tyve minutter.
Og det nærmeste jeg kom trail var når jeg måtte flytte på den selvkjørende gressklipperen.
Jeg fant swimrun for noen år siden, og dette var noe jeg ville ha Ruben med på.

Selvfølgelig ville jeg ha long edition, fordi det mangler ikke på ambisjoner, selv om vettet er det mindre av.
Ruben gikk med på kort, og heldigvis ble den utsatt pga at noen begynte å nyse, og verden ble ikke helt det samme.
Jeg kan ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg hadde fått viljen min da.

Men vi stilte til start på “short”. Noe som jeg irriterer meg grønn over, korrekt navn på disse to burde vært “extreme max” og “very much extreme to the max”. Det er ingenting short med en rute som varer rett på sørsiden av 7 timer.
Vi fullførte og så var vi hekta.

Etter det har vi trent swimrun, vi har løpt og vi har svømt og vi har trent triathlon, mest triatlon egentlig.
Der er det watt, pulsslag og gels hver 13,5 minutt.
Display både i brillene, på sykkelen og på skoene.
Alt er kalkulert og det er veldig fint for en strateg som meg.
Jeg liker når ting er satt i rammer.
Man skal svømme fort, overgang skal gjøres på en bestemt måte, så skal man sykle, holde watt. Det samme med løping.

De gode swimrunnerene er ikke sånn, de er splitt spenna gærne.
Ievgen er en sånn, han kom uten mat, skulle spise blåbær på veien og hadde mobilen i en zip-lock pose.
I flasken sin hadde han vanlig cola. Ikke noe kreatin, ikke noe magnesium,eller drikke med korrekt karboblanding, bare vanlig cola.
Likevel så vi ham aldri etter at starten gikk av, han er en fjellgeit, og han er gal nok til å tråkke gassen i bunn frem til mål.
Meg og Ruben har trent bra, vi har blitt bra til å svømme, og jeg har løpt min andel etterhvert.
I år skulle vi ta knekken på den lange, eller extreme max ultra (emu) som den fra nå blir døpt om til.

Problemet mitt er som sikkert mange har fått med seg, jeg har slitt med akilles.
Skaden har etter hvert blitt psykosomatisk, tror jeg.
Det har vært opptrening, og mengden løping har vært delt på fire i forhold til normalt.
Spesielt har de seks siste ukene vært frustrerende, mest fordi de skulle dreie seg om å løpe i trail og bli mer forberedt på rockman.
Det ble ikke sånn, det ble istedenfor “daffeturer” rundt mosen. Ikke de bratte bakkene rundt mosen heller, kun de flate partiene.
For de som vet hvor flatt det er der, så skjønner de hvor ille det har vært.
Til mitt forsvar har jeg holdt treningsvolum oppe, både på sykkel og med mer svømming.

Så det skulle ikke være noe galt med motoren min.

kl.03:50

Alarmen gikk,og vi skulle møtes nede i sentrum klokken 04:45.
Båten skulle gå 05:00.
Alt var pakket og klart dagen før, så det var bare å få på seg fullt utstyr og komme seg avgårde. Konen stilte som sjåfør!
Alle utøverne skulle møte i våtdrakt med alt utstyr på seg.
Først hentet vi Ruben, så kjørte vi til kaien hvor båten var.
På båten, som skulle føre oss ut til Lysefjorden, var fylt med mye liv og røre.
Ivgen (kompisen min som skulle løpe solo) hadde tatt nattbussen fra Tau, så han var allerede der.

Vi sjekket inn og la fra oss bagasje og kom oss ombord.
Klokken 07:00 skulle vi i sjøen og svømme til første etappe som var Flørli.
I tillegg kunne Ivgen fortelle at det var en dame som hadde “prøvd” seg, det var tross alt midt i “vågen” natt til søndag.
Dama var interessert, det var selvfølgelig ikke han.
Man kan undre litt på hva hun tenkte, da hun fant ut at fyren med våtdrakt på, det burde være nattens flørt!

Kanskje hun likte folk som holdt seg i form?
Jeg hadde selvfølgelig vært litt skeptisk til alle som var i våtdrakten 04:30 på natta, men det er nå meg.

Flørli

Etter en fin båttur, som folk flest betaler masse penger for, så var vi ved start.
Vi skulle alle ut og svømme fra midten av Lysefjorden og inn til Flørli.
Spenningen var til å ta og føle på, vi ønsket alle sammen lykke til, og så var det bare å hoppe ut i fjorden.

Vi hadde ikke helt forstått seeding (rekkefølgen) systemet, så vi ble nesten sist.
Det betyr at vi ikke var i vannet før 15 minutter etter Ievgen, men når vi først var i vannet så var endelig eventyret startet.

Mot land!

Klær gjør helten, og det er ikke lett å vite helt hvordan man optimalt skal kle seg for været.
Både Ruben og meg var nesten de eneste som ikke hadde armer på våtdraktene.
Dette hadde vi gjort med tanke på at det er vanskelig å ta den av og på.
For tykk drakt betyr ulidelig løping, og for tynn drakt betyr kald i vannet.

Vi har svømt hele sommeren i Norsk vann, så vi rocket korte armer.
Det var kaldt.

Første svømmetur var ikke veldig langt inn, men det satte på en måte starten på dagen.
Det heter swimrun fordi det helst skal begynne med en svømmetur. Eller ganske tidlig inn i det minste.
Så er man våt og fæl og kan vitse om bløte sko til alle som er så uheldige å møte på oss.
Det viktigste for meg var jo å kunne fullføre dette, og jeg var redd for at jeg skulle bære med meg en vond akilles gjennom hele dette løpet.

På de første hundre meterne kjente jeg at den fantes, og tenkte, faen!
Selvfølgelig skulle den plage allerede nå, kunne den ikke gi meg noen timer i det minste?
Etter første trappetrinn i flørlitrappene forsvant smerten!
Resten av turen kjente jeg ikke noe til akilles.
Det er helt kokos egentlig.

(Jeg skal lage en artikkel om dette senere, hvordan jeg trente meg opp fra å maks kunne løpe 3 km med vond akilles, til å fullføre en trail-marathon med 2500 høydemeter på 6 uker. Det kommer!)
Man hører at vi skal løpe opp flørlitrappene, og da tenker en at dette er galskap.
Men sannheten er at trappene var noe av det enkleste på hele turen.

I trappene bestemmer vi fart, de går oppover, det er lett å vite hvor man skal og det blir begrenset i forhold til de foran oss.
Flørlitrappene var altså en fin start på dagen.
Selve alvoret begynte bare to hundre meter derfra.
Da skulle vi nemlig svømme.

For de som hadde fått det med seg, så var det meldt rimelig heftig vind.
Storm i kastene faktisk, og hele arrangementet sto nok i fare for å bli enten kansellert eller kraftig justert.
I første vann, som bare var 300 meter, fikk vi erfare hva vind betyr når du svømmer i en fjord!
Vannet slår deg i hodet så brillene holder på å falle av, og det er vanskelig å puste.
Flere måtte stoppe fordi de fikk panikk.
Men det gikk seg til, vi traff på disse senere i løypen.

Så kom den delen av turen som jeg liker best.
Ruben og meg har forskjellige styrker.
Jeg er en arbeidshest og Ruben har mye teknikk i beina.
Problemet er at jeg ikke har noe teknikk i beina.
Jeg kan løpe rett frem og oppover, men blir det et mykt underlag, så sliter jeg.
De fem første kilometerne etter topper er min spesialitet.
Slakt nedover, lett å se hvor man skal.
Da cruiser jeg.

Her kan jeg holde på hele dagen, og her dro jeg oss begge fremover.
Ruben med godt mot bak.
Vi vitset og lo.

Det var storm i kastene og vi måtte ha dykkerbriller på mens vi løp. Vinden var så heftig at vi ikke kunne se.
Ja, været var fortsatt ganske ekstremt som jeg nevnte tidligere i teksten.
Dessverre heter det ikke trailman, eller slakk nedoverbakke-mann.
Det heter rockman.

Den siste kilometeren før den store svømmeturen over fjorden, var så teknisk at jeg knapt visste hvordan jeg skulle gjøre det.Her og resten av turen pluss minus, hang jeg i grunn på Ruben.
(De neste 9 timene ca.)

Jeg hadde fortsatt sprut i beina, men når man lander så leddene moses for hvert steg, så har man ikke evig motor. Uansett hvor sta man er.
Jeg tåler en del juling, men jeg er ikke trent for dette.

Det er min store svakhet, egentlig er hele Rockman min svakhet om jeg skal være ærlig, så man blir jo utfordret.
For det er nesten bare ekstremt teknisk trail, og med ekstremt teknisk så mener jeg at noen av rutene her hadde passet bedre til buldring.

Vi kom oss ned, jeg dro noen vitser til en stakkar om at det var særdeles lite rock and roll på denne festivalen, men mye løping. Den vitsen tålte noen runder med gjenbruk, det ble litt latter.

Så var det “fjord-crossing”. Eller refreshing swim som Thor ville sagt.
Hva tenker dere? Var det en koselig svømmetur eller et mareritt?
Selvfølgelig det sistnevnte.
Det kom bølger fra alle kanter!
Lysefjorden er fakisk den eneste plassen i verden hvor det går an å blåse sør,vest, nord og øst, samtidig.

De minste båtene som var på fjorden nå var av typen «Princess 30”.
Jeg hadde ikke turt å være i jolle her, likevel skulle vi svømme over denne fjorden.
Vi hang sammen med et alt for kort tau, og det var litt av problemet.
Kombinasjonen av kort tau og alt for tynn våtdrakt gjorde sitt.
Under svømmingen begynte beina å riste så mye at flyte-tingen falt ut.

Hver gang det skulle fikses, ble det krampe.
Gjenta gjenta, mens vann fosset over hodet på oss.

Vi forvirret oss inn i tauet meg og Ruben, sikkerheten ble også vårt største stressmoment.
Vi hadde en svømmetur fra alpene friskt i minne om hvor fælt det var.
Nå gikk den lett ned til andreplass.
Vi kom i land, men etter den svømmeturen, vil jeg personlig si, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort!
Enkeltstående så var dette det tøffeste gjennom hele turen også, så det står ennå som den tøffeste, hardeste opplevelsen i mitt liv.

Jeg hadde ikke fortsatt hadde det ikke vært for Ruben.
Tre minutter senere var vi i gang med løping, høye på smågodt og bananer.
Humøret kom merkelig nok tilbake, hvor vi for et øyeblikk siden hadde ligget og ristet med kramper, var det nå glede og lys i øynene våre igjen.

På andre siden

Vi fikk en god start, for her var det 5 kilometer med asfalt.
Min favoritt!
Dette var den letteste delen av turen, og endelig viste klokken 6 pace istedenfor 30 pace. (minutter pr kilometer.)
Vi sang, vi tøyset. Livet var på topp igjen.

Nå var vi på vei mot Preikestolen.
Etter en liten svømmetur som vi også hadde medvind på, så var det teknisk trail igjen.
Den delen hadde fint blitt døpt – seaside sprint.
Det er humor det.
Det er ikke noe sprint med dette, det er: “tråkker du feil er du dau!”.

Men gøy var det likevel, vi var heldigvis ikke i det horrible vannet.
Plutselig var vi på kaien, klar for mer svømming.

Her var det medvind og det så ikke så ille ut på sjøen lenger.
Det var selvfølgelig bare tull.
Litt av problemet med denne delen var at vi ikke så hvor vi skulle.
Det var også ca 2000 meter dit. Så vi svømte mot noe vi ikke så.
Det ble igjen tøffe saker.
Denne gangen hadde vi valgt å ikke ha tauet sammen, det hjalp.

Jeg hadde også en bedre måte å justere bøyen på, jeg bøyde meg fremover under vann, tok tak i den og dro den opp i skrittet igjen.

Dette måtte jeg gjøre hver gang beina ristet sånn og den holdt på å falle ut.

Det ble noen justeringer som du ser.

Når vi kom i mål her, følte jeg meg egentlig fortsatt som om jeg er ute og svømmer.
Når vi kom i mål her, så måtte Ruben ha hjelp til å komme av stigen.
Hånden hans krampet sånn at tre mann måtte dra ham av den.
Han fikk tøyet ut hånden og vi fikk tepper på oss.

Husket du listen over topp verste svømmeturer? Denne sneik seg inn på andre plass all-time.

Jeg har en video herfra, og når jeg hører den så forstår jeg hvor ille det var.
Vi høres ut som vi har senvirkninger fra rus begge to.

At vi klarte å komme oss videre derfra og fortsette turen er helt utrolig egentlig.
Always keep moving, sier Ruben, det er noe i det.
Vi gikk fra å være nedkjølt til å ha det helt greit på fem minutter.
Kroppen altså.

Fremover var det mer teknisk trail.
Vi traff på noen som hadde svømt forbi oss.

Det er nemlig sånn at noen er gode til å svømme, og noen er gode i fjellet, noen er ikke gode i noe som helst her, sånn som meg. Men vi klarer oss.
Derfor treffer vi plutselig på folk vi har løpt forbi før, dette var tredje gangen med disse koselige damene (60+ år! Fra Storbritannia)

Hadde det vært en sølepytt på veien, hadde de kommet forbi oss igjen.
De var så raske at de klarte å svømme over Ruben, i Lysefjorden. OVER HAM!, og så var de borte.
Teknisk trail sa jeg, det fortsatte og bar. Kroppen ble etter hvert helt ødelagt.

Etter andre lange svømmetur var vi bare halvveis.
Fortsatt en god seks timer om vi var så heldige å klare cutoff.
Her var det for det meste bare opp og ned, og fin utsikt. Ingenting å snakke om, de neste ti kilometerne gikk på mellom 15-25 minutter per kilometer.
Nesten spurt i rockman sammenheng.

Plutselig traff vi på Marcus, en av sjefene for opplegget.
Han kunne meddele at cutoff var om litt over en time, og det klarte vi så lenge vi tok siste del inn til preikestolen og tilbake igjen.

Lett!

Hundre meter senere hørte vi masse jubling, vi traff kjentfolk!
Torunn og Therese (min kone) hadde stilt som frivillige for arrangementet og det var så deilig å se dem! De hadde smågodt til oss, og de

hadde vann.
De hadde og en formaning om å være raske, det var nemlig 63 minutter til cutoff.

Folk aner gjerne ikke hvor viktig det er med frivillige, og hvor mye det betydde for oss å se de to. Det løftet en ganske heftig dag for å si det sånn.

Preikestolen

Ut mot Preikestolen.
Om du ikke har lagt merke til det så har vi altså tatt alt Stavanger har å by på på en dag her, Flørli, Lysefjorden og Preikestolen.
Det er noe artig med å møte turister på toppen av Preikestolen mens vi har svømmebriller på hodet.
Hva tenker de om oss liksom?

Vi hadde ikke tid til å tenke så mye på det. Vi skulle ut, tagges inn og tilbake igjen.
Rakk en nice selfie på toppen av Preikestolen.

Tidenes korteste utsikt, under minuttet brukte vi. Nyte, så tilbake igjen.
Klokken var godt på vår side.
Vi var halvveis i distansen de siste 63 minuttene, og hadde bare brukt snaue 20 minutter.

Etter tidenes kjappeste Preikestolvisit stakk vi igjen.
Det er for øvrig nedoverbakke etter fjelltoppen, det visste vi at vi skulle klare.
Humøret kom tilbake, det var nok litt pga godteriet vi hadde fått, og litt fordi vi innså at vi fikk gjøre hele Rockman.

Det betyr selvfølgelig mer løping og svømming, men det får være.
Nå var vi på niende timen.

Vi fikk vann av våres kjære på vei tilbake, de var så glade vi hadde klart tiden.
Videre vandret vi.

Rockman style

Det begynte å demre for oss at vi nå bare skulle i mål, ingen tidsfrist.
Vi var snart Rockmen, verdens hardeste swimrun og vi var der på vei mot solnedgangen.

Vi fikk ikke tid til å nyte lenge, etter noen koselige trapper ned Preikestolen, sammen med turister, forstår vi fort at dette blir ille, der sto selveste legenden “Rockman” og ville ha oss “off pist”.

Man blir ikke rockman av å gå på sti, her skulle vi ned i skauen.
Dette var ikke lengre en buldretur, hva er vanskeligere enn å drive med fjellklatring? Jo, denne ruta her.
Selvfølgelig hadde turens hardeste del blitt satt til siste 3 kilometer.

Det var så teknisk, knærne var så vonde, jeg brukte armene like mye som beina.
Nesten så jeg ble sur fordi vi rakk det.

Så kom vi plutselig til bunn, Ruben dabbet foran som en fjellgeit på hvilepuls.
Her skulle vi ut og svømme igjen.

300 deilige lette meter i iskaldt vann, det smakte veldig godt når jeg hadde skrubbsår fra våtdrakten.
Det gjorde det altså, sårene ble nedkjølt.
(Lite tillegg fra dagen etterpå, det var vist ikke et skrubbsår, men annengrads forbrenning.)

En liten “øyvandring” og en svømmetur til, så var det bare “løping” igjen.

Mer teknisk terreng, på en merkelig måte så ble det det tyngste hittil.
Flere plasser begynte jeg å lete etter stige, for jeg forsto ikke at dette var sti.

Men det gikk det også.
Vi var snart tomme for gels, hver gang vi hadde blitt sure hadde vi spist en gel.

Dehydrering og underernæring er den verste fienden til noe sånt, så det ble nærmere 30 gels på veien.
Vi var ikke så mye sure da!

Oppløpssiden kom plutselig.
Vi må løpe, sa jeg til Ruben, han var enig, men det var ikke løping sånn egentlig,

Det var bare vi som prøvde å se ut som vi løp.

5.4.3.2.1 – You are Rockmen!

Målstreken smakte ikke så godt som den pleier, jeg var for sliten til å sette pris på den.
Men etter å ha fått på badekåpen, funnet frem en pose med candyking og slappet litt av.
Så kjente jeg på den velkjente stoltheten, dette er uten tvil det vanskeligste jeg noensinne har gjort.

Engadin på førsommeren, tok tre timer kortere målt i tid tid, selv om det var lengre.
Det var også en teknisk trail.
Det sier litt om hvor vanskelig dette var.

Og vi klarte det, Ruben og meg.
Det tyngste jeg gjorde hele denne dagen, var å ta av meg skoene.

Så sliten var jeg.

Selv etter en pizza og en halv kilo smågodt så var jeg fortsatt i kaloriunderskudd.
For en dag, for et liv.

Håper det inspirerer deg til å gjøre noe gøy!