Catalina swimrun – race Report – norsk (English version after)

Holy makaroni, for en opplevelse, jeg er så takknemlig for hva meg og Ruben kan få være med på!
Må jo innrømme at jeg er en smule utmattet eller utladet, folk tror ikke det er mulig. Men det er altså mulig for meg å bli trøtt altså. Jeg lover.

Jeg skriver dette mens vi kjører gjennom en ørken mellom Los Angeles og Las Vegas. For noen dager siden har vi fullført Catalina Swimrun, en konkurranse som blir avholdt på en øy utenfor Los Angeles i USA.

Los Angeles, Las Vegas, Venice Beach.
Alle ordene i forrige setning er guttedrømmer.
Men la oss snakke swimrun.
Øtillø hadde satt sammen en utfordrende, og særdeles eksotisk konkurranse.Her må det oppsummeres.

Vi ankom Catalina etter en lang ferjetur fra fastlandet, vi hadde tilbrakt noen dager på Santa Monica i Los Angeles, mange barndomsdrømmer hadde blitt oppfylt allerede. Vi hadde sett hvor Arnold trente, og vi traff på en produsent og noen rappere, produsenten hadde forøvrig også bursdag den dagen. Så de ville gjerne ha litt penger av oss, vi hadde ikke kontanter, men heldigvis hadde de mobil pay. Vi hadde jo også allerede fått signert cd. Så vi kunne få betale først hundre dollar, men slapp unna med førti etterhvert.

Blir spennende å høre den cden.

Men for å delta på konkurransen trengte vi å reise fra spennende turistfeller og rett ut i havgapet.
Det var ferjeruter som gikk til øyen annenhver time.
Tidlig lørdags morgen reiste vi ut der.
For å beskrive litt amerikanske forhold, så pleier det å være noen som forteller hvordan ting skal være.
De jobber gjerne der, så står det en på sidelinjen og får andre til å holde kjeft. Han jobber gjerne ikke der.
Men alle jubler når han gjør det. Applaus blir det også.
Han sier det andre tenker.
I Norge kikker vi rett ned, og sier “oisann.”

På båten traff vi flere hyggelige som skulle samle vei, tror faktisk aldri jeg har vært borti hyggeligere folk enn amerikanere. De spør, de ler, de klapper, de er tilstede. Denne karen skulle konkurrere selv også, han var advokat. Det var den eneste gangen vi snakket om det politiske bildet i USA. Hadde på forhånd bestemt oss for å unngå temaet. Men denne personen ga oss et innblikk, og man skjønner at de aller fleste er oppegående mennesker som ser gråtoner og ønsker godt på de rundt seg.

Ellers var det ganske sterk lukt på båten, stemningen ble satt med en eim av renholdemiddel.
Tynner heter det vel, det lukter ofte løsemiddel her.
Det skal være rent, koste hva det koste vil.

Etter en god time på åpent hav, kom en øy til syne, den er større en Karmøy, og var utrolig vakker.

Øyen hadde to bebyggelser å forholde seg til, “two harbours” og “avalon”.Sistnevnte er en liten ferieperle for amerikanere som liker å fiske og nyte sol, det er nok også litt på den smårike delen av kartet.
Det passet oss igrunn fint, nydelig var det.
Førstnevnte er vi litt usikre på hva brukes til, kanskje en festivalplass? Det var lite infrastruktur, selv om folk bodde der og det var veier. Vi skulle dit for å konkurrere dagen etterpå.

For å få hele opplevelsen rundt konkurransen kom vi dagen før selve konkurransen, slik at vi kunne sjekke inn, kjøpe merch og finne oss litt til rette.

På den tiden klarte vi faktisk å spise den beste sandwitchen både meg og Ruben har spist noen gang, en saftig sak med pulled pork,sennep, sylteagurk og mye annet. Den var så god at vi vurderte å gå der en gang til senere på dagen. Men det ble pizza istedenfor, man skulle tross alt få nok energi til en lang dag i konkurransen.

Siden vi ikke har fått trent swimrun denne sesongen ennå, det har bare vært basseng og løping utenom, så var vi veldig usikre på hvilken drakter vi skulle velge.
Bassenget er noe varmere enn Stokkavannet i mars/april.
Og det er viktig å finne riktig drakt i konkurranse.
For tykk drakt ville være katastrofalt på land, når man løper så er det som å være i en badestue.
for tynn drakt ville gjøre at vi frøs i vannet. Og det var ikke veldig varmt ennå, selv her i dette området.
Det var 14-15 grader i vannet. Og vi hadde null tilvenning til kulde.

Etter en testrunde dagen før fant vi likevel ut at vi skulle velge tynn drakt uten armer, vi kaller ikke laget vårt for “Swimosaurus Flex” uten grunn.
Det var ikke så kaldt som vi hadde trodd, heldigvis.
Nesten euforisk å få kjenne på følelsen av å løpe ut av vannet på testrunden.

Resten av dagen gikk til å gjøre seg klar, og havne inn i stevneboblen.
Når vi våknet dagen etter så var vi ikke så sikre på valget likevel, det var syv grader, og fryktelig kaldt å gå ned i våte drakter til ferjen som skulle ta oss på andre siden av øyen. Til “Two harbours”. En time lang reise i nok en ferje som luktet mistenkelig sterkt av løsemidler.

Mens båten tok oss mot destinasjonen, ristet beina av kulde, og folk kikket og kommenterte draktene vi hadde, noen hadde til og med hansker på.
og det satte tonen for opplevelsen; vi visste at vi var på vei mot noe storslått, men vi måtte først utholde noen ubehageligheter. Etter en times båttur var vi omsider på vei mot løpet. For å forklare draktene, så er de en kombinasjon av en våtdrakt og løpedrakt, noe som var avgjørende for å håndtere de ulike delene av løpet. Så den gir egentlig god varme, men ikke når man står i ro, og den er våt fra testdagen før.

Etterhvert kom solen, og da kom også temperaturen, plutselig var jeg ikke kald, men klar, hørte på favorittsangene og gjorde meg mentalt klar for å kjempe.

Når vi kom frem til stevneområdet, så var det også litt som å komme til jurrasic park. Det er nok beste måten å beskrive det på. Dinosaurene var oss vil vi tro.
Det er ikke så vanlig å være over to meter å drive med denne idretten, vi stikker oss ut.

Ved startområdet var det flere hundre individer som sto klar. Og jaggu meg kom vel ikke den Amerikanske nasjonalsangen på, alle sang med, en skikkelig stilig opplevelse, dette har vi sett på film! Det ble applaus når dama tok en stemmemodelering mot slutten, til tross for at det var en CD som ble spilt. Amerikanerne lar ikke en mulighet til å juble gå fra seg. Det liker vi!

En litt kaldere person kommenterte at hetta mi ikke satt skikkelig på, han hadde heldekkende våtdrakt med hansker, termolue og ekstra beskyttelse over skoen. Vi hadde singlet-drakter. Litt usikker på hvor mye den folden på hetta hadde å si, men takket for tipset.

Da starten gikk, var hjertet mitt i halsen. Hvordan kom dette til å bli? Vi skulle rett til værs, 250 høydemeter over to kilometer. Bakken var ikke teknisk, det kan gjerne kalles det jeg trodde var trail fra starten av karrieren, til jeg lærte hva norsk trail var. Fikk gjerne endelig viljen min da.

Det var ikke norsk trail, det var mye flatere og mer tettpakket grus en som så. Men høydemeterne var like brutale.Startskuddet gikk av og alle løp ut fra start.

Vi holdt grei fart, noe med å trene oppoverbakke er også å lære hva som er for fort og ikke, og det var mange som ikke hadde trent det tilstrekkelig.

Og dette løpet starter med oppover.

Når du skal være med i et løp som varer opp til 10 timer, da er det ikke bra når man er i sone 5 på første 10 minuttene.
For oss gikk det over all forventing, vi fløy oppover, pulsen var lav, beina koste seg, formen hadde vi klart å treffe helt perfekt. Bare smil og skravling mens vi gikk forbi mange. Her var det nesten umulig å løpe, det var opp mot 30 grader oppover noen områder. Men alle plasser det var flatere løp vi, det å være offensiv der man kan, det må man trene på. Det er utrolig lett å havne i et “rolig” mønster. Når man har hatt taktskifte. Løpe der man kan, gi på der man kan!

Bryte mønster, selv når hodet synes det passer å ha det rolig.

 

Vi kom oss på toppen, og så var det rett nedover. Her måtte en av favorittene til løpet gi seg, han fikk kramper i lårene. Ikke så rart, det var like bratt ned som opp.

Men vi er vant med Dale og Rockman, vi hadde også perfekt skovalg. Denne gangen Northface karbontrail. De er veldig gode sko i situasjoner hvor grepet ikke er det viktigste, gjerne i konkurranser der det er en kombinasjon av stein og asfalt. Blir det veldig teknisk, så er ikke grepet godt nok, og skoen blir gjerne litt ustødig. Da bruker vi VJ. (VJ FOR LIFE). Da føler vi oss som spidermen, men her var det ikke behov for det.

Disse skoene er utrolig gode nedover, med det mener jeg at tærne ikke er helt fremme i “tungen” på skoen, og karbonet gir oss medfart nedover. Vi fløy.

Så kom første svømmetur, en 900 meter (eller 900-1100 meter på egentlig.)

Overraskende gode på overgangen, brillene ble fisket frem fra lommene, hetta på, paddels på hendene og bouy mellom bena. Sammen var vi fested med et elastisk tau.

Dette har to hensikter, det tauet er sikkerhet, vi er dermed alltid nære hverandre om det skulle skje noe. Krampe får vi forøvrig ofte i slike settinger. Såpass ofte at vi er vant med det. Men det var skummelt de første gangene. Det andre er at den beste svømmeren drar den svakeste. Og Ruben er blitt en sinnssykt god svømmer.

Faktisk så god at når vi øvde svømming i Los Angeles tidligere i uken, så lå Ruben og en dame så langt foran oss, at de var blitt kalde når vi møtes på første sjekkpunkt. Damen han hadde svømt med var konkurransesvømmer.

Han er altså blitt god, jeg er begynt å bli middels. Her har jeg mye å hente.

Svømmedelen av løpet, begynte. Jeg husker følelsen av det kjølige havvannet som traff kroppen min. Kalde 12-13 grader, men adrenalin pumpet. Jeg merket tidlig at Ruben og jeg hadde trent målrettet for dette, og når vi svømte sammen, følte jeg oss sterke. Måtte holde igjen, ikke få overtenning.

Vi ble som alltid forbisvømt av de som har svømmerbakgrunn, og svømte forbi de som ikke har holdt på med svømming så lenge. Og siden dette var såpass tidlig i konkurransen, så ble det slossing. Det er ikke lett å se hvor man svømmer hen, så man ender fort med å svømme over, under, på, inni og ved siden av hverandre. Og jeg hang bak i tauet og prøvde å unngå at alle ble viklet sammen. Det kan skje. I akkurat dette løpet kom det også en ukjent faktor inn, noen enorme undervannstrær som gikk helt til vannkanten. Svømte vi inni dem, så hang vi fast, vi måtte svømme, sikksakk, eller sloss over. Så det var altså krig fra alle kanter.

UTROLIG GØY!

En deltager klarte faktisk å snurre seg sånn inn i dem, at hun måtte skjæres løs. Verdens beste sikkerhet, alle som passet på oss i vannet var livreddere som yrke. Når hun satt seg fast så kom det en på jetski, stupte under vannet og tok frem en kniv og skar henne løs.

Fire hundre meter fra mål ble det dnf på henne.

Men det minner mistenkelig om Baywatch!

Jeg hang også fast en gang, såpass at hadde det vært første gangen. Så kunne det vært noe som kunne gi panikk. Men utstyret kan har med seg, og bouyen gjør at vi flyter godt. Selv om vi ikke svømmer. Vi har også med en fløyte vi kan bruke om vi trenger å tilkalle hjelp.

Men lærte fort en teknikk om å svømme så høyt i vannet man kunne. Da kom man seg over.

Når vi kom på land og begynte å løpe, så gikk ting på gammel automatikk, alt utstyr ble lagt der det skulle i lommer og på sine plasser, slik at de ikke sto i veien under løpingen.

Men her merket vi forskjellen på å trene i basseng og så løpe etterpå, det å gå fra iskaldt vann og så rett i løping er ikke lett, pulsen gikk fort opp, beina var iskalde. Dette var ikke kroppen vant til. Det ble litt nervøsitet, plutselig hadde vi jo ikke de spretne beina som hadde ført oss til vannet… Men etter bare noen minutter løsnet det meste opp, beina fikk varme. Og halsen innså vi, den var bare kald. Heldigvis hadde vi med en egen hals i neopren “halo” heter det. Og den varmet opp halsen. Da fikk vi puste igjen.

Rett opp fjellet.

Ned fra fjellet og nytt vann. Denne toppen var ikke så høy. Men vi viste hva som skulle komme litt senere. Vi så nemlig toppen vi skulle opp i det fjerne.

Andre svømmetur gikk veldig bra, den var såpass kort at også jeg kunne gi gass. Jeg har ikke utholdenheten til å holde ut de lange svømmeøktene, men jeg har styrke. Og da går det ganske fort også for meg.

Vi tok igjen en del som hadde fått overtenning her, tidligere i løpet. Og så kom vi i land.

Her var den første drikkestasjonen. En hyggelig Amerikaner, som kunne snakke norsk! Han hadde nemlig en norsk kjæreste. Ga oss drikke og high fives.
Så kom bakken. 4 km, 570 høydemeter. Det gikk altså rett til værs.
Vi var klare.

Treningen vår har bestått i å løpe oppover, flere ganger i uken, og å si det lønner seg er å underselge det. Det gikk såpass bra at vi småløp der det skulle være umulig å gjøre så. Og hentet inn flere. Mens vi pratet og filmet. Her var det den fineste delen av løypa med tanke på utsikt. På toppen av en kam, med hav på begge sider.

Her traff vi Lowtideboyz for første eller andre gang, usikker, vi kunne ha truffet hverandre i vannet før. Men da pleier man jo ikke å hilse.

Og slo av en prat med dem mens vi tok siste del av bakken. Disse skulle vi løpe forbi et par ganger, og de svømme forbi oss, før de slo oss denne gangen. Men så hyggelige de var, så går det greit. De har også verdens kuleste podcast om swimrun, og instagrammen deres er full av deilige interne memes.

På toppen var det en drikkestasjon, med vertskap fra den lokale “search and resque” gruppen, de fikk high fives. Fordi alle fortjente high fives den dagen.

Treningen hadde uansett betalt seg, vi var over det tyngste, med god margin og det som skal opp. Det skal nedover. Samme høydemeter, rett ned!

Ruben har blitt veldig god på å løpe nedover, vi fløy, men noen plasser var så bratte at bakken under oss ikke fungerte. Grus i nedoverbakke, det blir rulleskøyer. Bremste vi så bremste ikke bakken. Det var småskummelt. Trikset var å finne den farten vi turde holde, uten at vi ikke fløy fremover.

Det var nok den tyngste delen, knærne fikk kjørt seg. Men igjen. Dette har vi trent på.
Spesialisering er nøkkelordet, halleluja!Nå var vi ca 18 kilometer inn, over halvveis. Og åtti prosent av høyemeterene var unnagjort.
Nå handlet det om å øke fart og holde ut svømmingene.

Her kom også den sprøeste svømmen. Den eneste svømmeetappen som ikke på noen som helst måte var beskyttet av le. Det betyr store bølger kom skyllende rett inn fra nord og tareskog i hauger og lass, for ikke å snakke om motstrøm.

Her hadde vi bestemt oss for å ikke ha tau, for det kunne være farlig på exit, med de store bølgene som slo over oss.

Det var nok ikke den beste ideen, vi tapte nok noen minutter her, Ruben måtte vente på meg. Men jeg hadde visstnok svømt med en sel i flere minutter. Utrolig surt at det ikke ble satt på film, men veldig glad jeg aldri så det. For da hadde jeg nok blitt veldig redd.

Jeg ble fanget i en bølge og fikk meg en salto, mens Ruben, den tosken, fikk tidenes kuleste bilde. Hvor han surfet oppå vannet, det bildet er delt av produsenten av produktene hans.

Han ble altså modell, jeg ble klovn.

Jaja. Gøy hadde vi det uansett!

Kilometerene ble spist.

Det var umulig å unngå å smile underveis, selv når jeg havnet i en kaktus. Min første opplevelse med dette stikkende plantelivet utløste både latter og frustrasjon.

Nålene sto nemlig rett i leggen og måtte trekkes ut. Likevel var det en del av eventyret. Det var mange slike små uventede øyeblikk i løpet av dagen.

Ruben snuflet på en stein i vannet og falt og slo seg til blods, men mest av alt var han redd for at drakten hadde revnet i fallet. Men heldigvis ikke. Han blødde godt på natta, så jeg lurer på hva hotellet tenkte etter vi dro.

Ruben og jeg snakket mye under løpet, det er noe med samholdet og tryggheten å dele opplevelsene med en venn som forstår hvor mye dette betyr for oss begge, ting jeg har slitt med var det tydelig fremgang på, og samme med Ruben. Alle de lange treningsøktene og forberedelsene som ledet opp til dette øyeblikket, fikk virkelig sitt utslag.

Alle treningsøktene leder til en totalpakke, som gjør opplevelsen mulig.

Ruben har som jobb å tvinge i meg næring, når jeg blir sliten kan jeg slutte å spise, da blir jeg sur og tverr, og kald. Så det var en gang i løypen jeg ble tvangsforet, det hjalp på humøret denne gangen også.

Selv om det er vanskelig å innrømme at man har vært sutrete. Men man merker jo at ting blir lysere etter litt smågodt, så kanskje han hadde rett i det.

Ellers hadde jeg god kontroll. Alarm på klokken hvert tiende minutt, drakk rent “sukkervann” med salt og det man trenger. Løp med drikken i hånden der jeg kunne.

Det går ca 800-1000 kcal i timen på hver av oss to på disse løpene. Fyller vi ikke på det vi klarer, så går vi tom. Da blir man ikke bare sliten, men også kald. Og krampene kan komme. Derfor har vi lommer i draktene som inneholder maurten gel og drikkeflasker.

Men denne gangen har vi faktisk trent lengre økter enn konkurransen varte. Aldri før har jeg følt meg sterk til (nesten) siste slutt. Disse konkurransene går fra ren eufori til hat etterhvert på ett tidspunkt. Denne gangen kom det ikke før de siste ti minuttene på siste svøm.

Den var ganske lang, den var sammenkoblet med en annen, to vannstrekninger var blitt til en på rundt 13-1500 meter.
Det er sånn det er i svimrun, dette ble informert om dagen før. Og var pga sikkerhet og logistikk. Men det er alltid en liten flat hånd i fleisen på de som liker å planlegge.

“Thats swimrun” sa de bare. Så lo vi alle. Og gråt litt.

Men da går det fra 20 til 40 minutter i vannet, og når man er sliten og kald fra før. Så hjelper det ikke på. Jeg tenkte at aldri før har jeg vært så nært mål, og ennå være så glad, så energisk og ha evne til å nyte det.

Siste 10 minuttene snudde det, og det begynte å bli kaldt. Men her har vi vært før.
Vi bet tennene sammen og kom til mål.

Noe man gjerne ikke er klar over, det er at beste måten å fikse kulde på, det er å løpe i våtdrakten, da blir man varm på ganske kort tid, stopper man opp. Så begynner det derimot å gå kaldt fort. Våt våtdrakt og kulde, ikke noe kombinasjon.

Rett opp fra siste svøm, Rubens legger krampet seg, det var 150 meter fra vann til mål, her var det bare å late som alt var bra. Juble, vi viste jo at vi kom til å bli tatt bilde av. Da er det viktig å se fornøyd ut.

Vi vraltet avgårde, stive bein, sliten i kroppen.Ruben var irritert over ett eller annet med tauet, men fikk ikke med meg hva han sa. Det kunne være kameraer i nærheten.Over mål sammen, slik det skal gjøres.

Jaggu hadde vi klart det!

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Loyd Færøvik (@coach_loyd)

Det var her jeg fikk lov å forklare hvordan det føltes til Trista som filmet, men som man ser så vet jeg ikke helt hvilken planet jeg er på, eller hvilke ord som passer best.
Så det ser mer ut som jeg ikke vet hvilken vei sokken skal på, enn at jeg nettopp har fullført.

Vi fikk medalje, og så skulle det feires med seiersmåltid.
Jeg valgte å gå rett fra mål for å dusje, mens Ruben ville løpe seg varm først.

Men når man er mindre intelligent, og ikke helt vet hvordan man kler av seg, så er det ikke særlig lett å dusje.
Dusjen var i tillegg lagt til verdens merkligste plass. Inne på toalettet! Forbi urinalene var det dusj. Der kunne man få dusje i 3 minutter og 20 sekunder, om man puttet 2 dollar i mynt på en automat. Jeg hadde ikke penger.
Deepak, en forsker fra india som var litt smartere enn meg, hadde fått dusjen til, så han delte faktisk sine tre minutter med meg. Ikke samtidig altså, han gikk ut halvveis.
Fikk låne håndkleet hans også. Har aldri møtt ham før, vi er gode venner nå.
Thats swimrun.

Jeg sto i dusjen og viste helt på fakta ikke om vannet var varmt eller kaldt, mens folk med dårlige mager smalt av salver rundt meg. En hadde det fryktelig vondt i tillegg, for han ulte mens det gnistret rundt ham. Det gjorde ikke noe, jeg hadde det helt euforisk og lo høyt.

Etterpå ble det hamburger (den beste jeg har smakt.) en øl, og ennå en tskjorte med øtillø på. I tilfelle de tyve andre er i vask.

Det ble seiersmåltid, alle feiret hverandre, alle klappet hverandre inn og båten gikk omsider tilbake til andre delen av øya. Vi hadde fått nye venner, alle med stolthet og forståelse for hva folk hadde fått til.

Katie kom til Stavanger og deltok på Stokkabouy, vårt lille lokale stevne. Fikk vi lov å henge med hele tre ganger på turen. Hun lager verdens kuleste capser blandt annet. Merkevaren hennes bygger på det norske uttrykket “ut på tur, aldri sur.”.

Hun er heller aldri sur!

Når det gjelder resultat.

Klokken viste 5 timer og 12 minutter – vi hadde et hårete mål om å klare det på rundt seks timer.

Når det gjelder hva man sitter igjen med.

Catalina har vist seg å være mye mer enn bare en reise; det har vært en av de tingene som endrer livet. Jeg vil oppfordre andre til å oppleve slike eventyr på sine nivå og reiser, fordi det er i stunden – mellom anstrengelsene og gledene – at man virkelig lærer å sette pris på hva livet har å tilby. Det er liksom et liv før og etter noen av disse utfordringene. Det er såpass mektig at det endrer noe inni iallefall meg.

Takket være Ruben, verdens beste swimrunpartner, alle de som sto på frivillig, de som løpte og deltok, de som heiet fra hjemme, rundt og overalt, ble denne reisen til Catalina en spesiell opplevelse som vil bli med oss for alltid. Og litt til!

Setter utrolig pris på en kommentar på Instagram på følgende innlegg, alltid gøy om noen har hatt det gøy med å lese det.

https://www.instagram.com/p/DJHZeXKqWOM/?igsh=cnB0OTg2ODB4MGpr

Med vennlig hilsen,

Coach Loyd

Catalina swimrun – race Report – English

Holy macaroni, what an experience, I am so grateful for what Ruben and I get to be a part of!

I must admit that I am a bit exhausted or drained, people don’t think it’s possible. But it is possible.

I am writing this as we drive through a desert between Los Angeles and Las Vegas. A few days ago, we completed the Catalina Swimrun, a competition held on an island off the coast of Los Angeles in the USA.

Los Angeles, Las Vegas, Venice Beach.

All the words in the previous sentence are boyhood dreams. But let’s talk swimrun. Ötillö had put together a challenging, and very exotic competition.

Here, a summary is needed.

We arrived in Catalina after a long ferry ride from the mainland, we had spent a few days in Santa Monica in Los Angeles, many childhood dreams had already been fulfilled. We had seen where Arnold trained, and we met a producer and some rappers, the producer also had a birthday that day. So, they wanted some money from us, we didn’t have cash, but luckily they had mobile pay. We had also already gotten a signed CD. So, they initially wanted a hundred dollars, but we got away with forty in the end.

It will be exciting to hear that CD.

But to participate in the competition, we needed to travel from exciting tourist traps and right out into the open sea.There were ferry routes to the island every two hours.
Early Saturday morning, we traveled out there.

To describe a bit about American conditions, there are usually some who tell you how things should be.They often work there, then someone stands on the sideline and tells others to shut up. He usually doesn’t work there.

But everyone cheers when he does. There’s also applause. He says what others are thinking.

In Norway, we look straight down and say, «Oops.»

On the boat, we met several nice people who were going to compete, I actually don’t think I’ve ever met nicer people than Americans. They ask, they laugh, they clap, they are present. One guy was competing himself, he was a lawyer. That was the only time we talked about the political picture in the USA. We had decided beforehand to avoid the topic. But this person gave us insight, and you realize that most people are sensible people who see shades of gray and wish well on those around them.

Otherwise, there was quite a strong smell on the boat, the atmosphere was set with a whiff of cleaning agent. I guess it’s thinner, it often smells of solvents here.

It has to be clean, no matter the cost.

After a good hour on the open sea, an island came into view, it is larger than Karmøy, and was incredibly beautiful.

The island had two settlements to deal with, «Two Harbours» and «Avalon.»

The latter is a small holiday pearl for Americans who like to fish and enjoy the sun, it is probably also a bit on the affluent side. It suited us fine, it was lovely. We are a bit unsure what the former is used for, maybe a festival site? There was little infrastructure, although people lived there and there were roads. We were going there to compete the next day.

To get the whole experience around the competition, we came the day before the competition itself, so that we could check in, buy merch and settle in a bit.

At that time, we actually managed to eat the best sandwich both Ruben and I have ever had, a juicy thing with pulled pork, mustard, pickles and much more. It was so good that we considered going there again later in the day. But we had pizza instead, after all, we needed enough energy for a long day in the competition.

Since we haven’t trained swimrun this season yet, it has only been pool and running otherwise, we were very unsure which suits we should choose.

The pool is somewhat warmer than Stokkavannet in March/April.
And it’s important to find the right suit in competition.
Too thick a suit would be disastrous on land, when you run it’s like being in a sauna.
Too thin a suit would make us freeze in the water. And it wasn’t very warm yet, even in this area.
It was 14-15 degrees Celsius in the water. And we had zero acclimatization to the cold.

After a test run the day before, we still decided that we would choose a thin suit without arms, we don’t call our team «Swimosaurus Flex» for no reason. It wasn’t as cold as we had thought, thankfully.

Almost euphoric to feel the feeling of running out of the water on the test run.

The rest of the day was spent getting ready, and getting into the competition bubble. When we woke up the next day, we weren’t so sure about the choice anymore, it was seven degrees, and terribly cold to go down in wet suits to the ferry that would take us to the other side of the island. To «Two Harbours.» An hour-long journey in yet another ferry that smelled suspiciously strongly of solvents.

While the boat took us towards the destination, our legs shook from the cold, and people looked and commented on the suits we had, some even had gloves on. And that set the tone for the experience; we knew we were heading towards something magnificent, but we first had to endure some discomfort. After an hour’s boat trip, we were finally on our way to the race. To explain the suits, they are a combination of a wetsuit and running suit, which was crucial to handle the different parts of the race. So, it actually provides good warmth, but not when you stand still, and it is wet from the test day before.

Eventually the sun came out, and then the temperature came, suddenly I wasn’t cold, but ready, listening to my favorite songs and getting mentally ready to fight.

When we arrived at the competition area, it was a bit like arriving at Jurassic Park. That’s probably the best way to describe it. The dinosaurs were us, we think. It’s not so common to be over two meters tall and do this sport, we stand out.

At the starting area, there were several hundred individuals ready. And wouldn’t you know it, the American national anthem came on, everyone sang along, a really cool experience, we’ve seen this in movies! There was applause when the lady did a voice modulation towards the end, despite it being a CD that was played. Americans don’t let a chance to cheer go by. We like that!

A slightly colder person commented that my hood wasn’t sitting properly, he had a full wetsuit with gloves, a thermal hat and extra protection over his shoes. We had singlet suits. A little unsure how much that fold on the hood mattered, but thanked him for the tip.

When the start went, my heart was in my throat. How was this going to be? We were going straight up, 250 meters of altitude over two kilometers. The hill wasn’t technical, it can be called what I thought was trail from the start of my career, until I learned what Norwegian trail was. Guess I finally got my wish then.

It wasn’t Norwegian trail, it was much flatter and more densely packed gravel than it looked. But the altitude meters were just as brutal.

The starting shot went off and everyone ran out from the start. We kept a good pace, something about training uphill is also learning what is too fast and not, and there were many who hadn’t trained it sufficiently. And this race starts with uphill. When you’re going to be in a race that lasts up to 10 hours, then it’s not good when you’re in zone 5 in the first 10 minutes. For us, it went beyond all expectations, we flew uphill, the pulse was low, the legs were enjoying themselves, we had managed to hit the form perfectly. Just smiles and chatting while we passed many. Here it was almost impossible to run, it was up to 30 degrees uphill in some areas. But everywhere it was flatter, we ran, being offensive where you can, you have to train that. It is incredibly easy to end up in a «quiet» pattern. When you have had a change of pace. Run where you can, give it where you can! Break the pattern, even when the head thinks it fits to take it easy.

We got to the top, and then it was straight down. Here, one of the favorites of the race had to give up, he got cramps in his thighs. Not so strange, it was just as steep down as up. But we are used to Dale and Rockman, we also had perfect shoe choice. This time Northface carbon trail. They are very good shoes in situations where grip isn’t the most important, often in competitions where it’s a combination of stone and asphalt. If it gets very technical, then the grip isn’t good enough, and the shoe becomes a bit unsteady. Then we use VJ. (VJ FOR LIFE). Then we feel like Spiderman, but here it wasn’t needed.

These shoes are incredibly good downhill, by that I mean that the toes aren’t .hitting the front of the «tongue» of the shoe, and the carbon gives us speed downhill. We flew.

Then came the first swim, a 900 meters (or 900-1100 meters actually). Surprisingly good on the transition, the goggles were fished out of the pockets, the hood on, paddles on the hands and buoy between the legs. Together we were fastened with an elastic rope.

This has two purposes, the rope is safety, we are thus always close to each other if something should happen. We often get cramps in such settings, by the way. So often that we are used to it. But it was scary the first few times. The other is that the best swimmer pulls the weakest. And Ruben has become an incredibly good swimmer.

In fact, so good that when we practiced swimming in Los Angeles earlier in the week, Ruben and a lady were so far ahead of us that they had gotten cold when we met at the first checkpoint. The lady he had swam with was a competitive swimmer.

So he has become good, I have started to become average. Here I have a lot to gain.

The swimming part of the race began. I remember the feeling of the cool sea water hitting my body. Cold 12-13 degrees, but adrenaline pumped. I noticed early on that Ruben and I had trained purposefully for this, and when we swam together, I felt us strong. Had to hold back, not get overexcited.

We were, as always, overtaken by those who have a swimming background, and swam past those who have not been swimming for so long. And since this was so early in the competition, there was fighting. It is not easy to see where you are swimming, so you often end up swimming over, under, on, inside and next to each other. And I hung behind in the rope and tried to avoid everyone getting tangled together. It can happen. In this particular race, an unknown factor also came into play, some huge underwater trees that went all the way to the water’s edge. If we swam into them, we got stuck, we had to swim, zigzag, or fight over. So there was war from all sides.

INCREDIBLY FUN\!

One participant actually managed to spin so much into them that she had to be cut loose. World’s best security, everyone who watched over us in the water were lifeguards by profession. When she got stuck, one came on a jet ski, dived underwater and took out a knife and cut her loose.

Four hundred meters from the finish, she had to give up.

But it is suspiciously reminiscent of Baywatch\!

I also got stuck once, so much so that if it had been the first time, it could have been something that could cause panic. But the equipment you can bring, and the buoy makes us float well. Even if we don’t swim. We also have a whistle we can use if we need to call for help.

But quickly learned a technique to swim as high in the water as possible. Then you got over.

When we got ashore and started running, things went on old autopilot, all the equipment was put where it should be in pockets and in its places, so that they didn’t get in the way while running.

But here we noticed the difference between training in the pool and then running afterwards, going from ice-cold water and then straight into running is not easy, the pulse went up quickly, the legs were ice-cold. The body was not used to this. There was a bit of nervousness, suddenly we didn’t have the bouncy legs that had led us to the water… But after only a few minutes, most things loosened up, the legs got warm. And we realized, the throat, it was just cold. Luckily, we had our own neck in neoprene called «halo». And it warmed up the throat. Then we could breathe again.

Straight up the mountain. Down from the mountain and new water. This peak was not so high. But we knew what was to come a little later. We saw the peak we were going up in the distance.

The second swim went very well, it was so short that I could also accelerate. I don’t have the endurance to hold out for the long swimming sessions, but I have strength. And then it goes quite fast for me too.

We caught up with some who had gotten overexcited here, earlier in the race. And then we came ashore.

Here was the first drinking station. A nice American who could speak Norwegian\! He had a Norwegian girlfriend. Gave us drinks and high fives.

Then came the hill. 4 km, 570 meters of altitude. So it went straight up. We were ready.

Our training has consisted of running uphill, several times a week, and to say it paid off is an understatement. It went so well that we jogged where it should have been impossible to do so. And caught up with several. While we talked and filmed. Here was the finest part of the course in terms of views. At the top of a ridge, with the sea on both sides.

Here we met the Lowtideboyz for the first or second time, unsure, we could have met each other in the water before. But then you usually don’t say hello. And had a chat with them while we took the last part of the hill. We were going to run past these a couple of times, and they swim past us, before they beat us this time. But they were so nice, so it’s okay. They also have the world’s coolest podcast about swimrun, and their Instagram is full of delicious internal memes.

At the top there was a drinking station, they got high fives. Because everyone deserved high fives that day.

The training had paid off anyway, we were over the heaviest part, with good margin and what goes up must come down. Same altitude meters, straight down\!

Ruben has become very good at running downhill, we flew, but some places were so steep that the ground under us did not work. Gravel downhill, it becomes roller skates. If we braked, the ground did not brake. It was a little scary. The trick was to find the speed we dared to keep, without flying forward uncontrollably.

That was probably the hardest part, the knees got a beating. But again. We have practiced this. Specialization is the keyword, hallelujah\!

Now we were about 18 kilometers in, over halfway. And eighty percent of the altitude meters were done. Now it was about increasing speed and enduring the swims.

Here also came the craziest swim. The only swimming stage that was not protected by lee in any way. That means big waves and seaweed. And counter-current.

Here we had decided not to have a rope, because it could be dangerous at the exit, with the big waves crashing over us.

It was probably not the best idea, we probably lost a few minutes here, Ruben had to wait for me. But I had apparently swam with a seal for several minutes. Incredibly sad that it was not put on film, but very glad I never saw it. Because then I would probably have been very scared.

I got caught in a wave and did a somersault, while Ruben, the fool, got the coolest picture ever. Where he surfed on top of the water, that picture is shared by the manufacturer of his products. So he became a model, I became a clown. Oh well. We had fun anyway\!

The kilometers were eaten up.

It was impossible to avoid smiling along the way, even when I ended up in a cactus. My first experience with this stinging plant life triggered both laughter and frustration. The needles were right in my calf and had to be pulled out. Yet it was part of the adventure. There were many such small unexpected moments during the day.

Ruben fell and bled, but most of all he was afraid that the suit had torn in the fall. But luckily not. He bled a lot at night, so I wonder what the hotel thought after we left.

Ruben and I talked a lot during the race, there is something about the unity and security to share the experiences with a friend who understands how much this means to both of us, things I have struggled with there was clear progress on, and the same with Ruben. All the long training sessions and preparations that led up to this moment really paid off. All the training sessions lead to a total package, which makes the experience possible.

Ruben’s job is to force me to eat, when I get tired I can stop eating, then I get grumpy and stubborn, and cold. So there was a time on the course when I was force-fed, it helped my mood this time too. Although it is difficult to admit that you have been whiny. But you notice that things get brighter after a little candy, so maybe he was right about that.

Otherwise, I had good control. Alarm on the watch every ten minutes, drank pure «sugar water» with salt and what you need. Ran with the drink in hand where I could. There are about 800-1000 kcal per hour for each of us two in these races. If we don’t fill up what we can, we run out. Then you not only get tired, but also cold. And the cramps can come. Therefore, we have pockets in the suits that contain energy gel and drinking bottles.

But this time we have actually trained longer sessions than the competition lasted. Never before have I felt so strong until (almost) the very end. These competitions go from pure euphoria to hatred at some point. This time it did not come until the last ten…minutes of the last swim.

It was quite long, it was connected to another, two stretches of water had become one of around 13-1500 meters.

That’s how it is in swimrun, this was informed about the day before. And was due to safety and logistics. But it’s always a little slap in the face for those who like to plan.

«That’s swimrun,» they just said. Then we all laughed. And cried a little.

But then it goes from 20 to 40 minutes in the water, and when you’re tired and cold from before. Then it doesn’t help. I thought that never before have I been so close to the finish line, and yet be so happy, so energetic and have the ability to enjoy it.

The last 10 minutes turned, and it started to get cold. But we’ve been here before.

We gritted our teeth and reached the finish line.

Something one is often not aware of, is that the best way to fix the cold, is to run in the wetsuit, then you get warm in a fairly short time, if you stop. Then it starts to get cold quickly. Wet wetsuit and cold, not a good combination.

Straight up from the last swim, Ruben’s legs cramped up, it was 150 meters from water to the finish line, here it was just a matter of pretending everything was fine. Cheer, we knew we were going to be photographed. Then it’s important to look happy.

We waddled away, stiff legs, tired in the body.

Ruben was irritated about something with the rope, but I didn’t catch what he said. There could be cameras nearby.

Over the finish line together, as it should be done.

We had really done it!

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Loyd Færøvik (@coach_loyd)

 

It was here I was allowed to explain how it felt to Trista who was filming, but as you can see I don’t quite know which planet I’m on, or which words fit best.

So it looks more like I don’t know which way the sock should go on, than that I have just finished.
We got a medal, and then it was time to celebrate with a victory meal.
I chose to go straight from the finish line to shower, while Ruben wanted to run himself warm first.

But when you are less intelligent, and don’t quite know how to undress, then it’s not very easy to shower.

The shower was also placed in the world’s strangest place. Inside the toilet! Past the urinals there was a shower. There you could shower for 3 minutes and 20 seconds, if you put 2 dollars in coins on a machine. I didn’t have money.

Deepak, a researcher from India who was a bit smarter than me, had gotten the shower to work, so he actually shared his three minutes with me. Not at the same time of course, he went out halfway.

Got to borrow his towel too. Never met him before, we are good friends now.
That’s swimrun.

I stood in the shower and completely didn’t register if the water was hot or cold, while people with bad stomachs banged off salvos around me. One was also in terrible pain, because he howled while it crackled around him. It didn’t matter, I was completely euphoric and laughed loudly.

Afterwards there was a hamburger (the best I have tasted.) a beer, and yet another t-shirt with Ötillö on it. In case the twenty others are in the wash.

It was a victory meal, everyone celebrated each other, everyone applauded each other in and the boat finally went back to the other part of the island. We had made new friends, all with pride and understanding for what people had achieved.

Kathie who came to Stavanger and participated in Stokkabouy, our small local event. We got to hang out with her three times on the trip. She makes the world’s coolest caps among other things. Her brand is based on the Norwegian expression «ut på tur, aldri sur.» (out on a trip, never grumpy.)

She is never grumpy either!

Regarding the result.

The watch showed 5 hours and 12 minutes – we had a hairy goal of finishing in around six hours.

Regarding what one is left with.

Catalina has proven to be much more than just a trip; it has been one of those things that changes life. I would encourage others to experience such adventures at their level and journeys, because it is in the moment – between the efforts and joys – that one really learns to appreciate what life has to offer. It’s like a life before and after some of these challenges. It’s so powerful that it changes something inside me at least.

Thanks to Ruben, the world’s best swimrun partner, all those who volunteered, those who ran and participated, those who cheered from home, around and everywhere, this trip to Catalina became a special experience that will stay with us forever. And a little bit more!

Sincerely,

Coach Loyd