Stevnerapport – Stavanger Triathlon

Selv om at jeg ser ut som skurken i flåklypa grand prix, mr Blodstrupmoen (tåler ikke å tape og gjør hva som helst for å vinne), så var det en dag fylt med revansj.
Hver år avholdes Stavanger Triathlon, med distansen olympisk og sprint.
Første gangen jeg deltok i denne typen konkurranse, prøve jeg sprint.
Det er en litt kortere distanse enn olympisk, men jeg liker den veldig godt.
Det går fort i alle disipliner, og en fin løype for de som har lyst å prøve seg for første gang.
I år handlet det om å få litt mer kontroll over de tingene som har vært vanskelige, og å få stevne erfaring før ironman i juni.

Og det gikk….. Bra! Svømming er min største bøyg, men det gikk bedre i dag. Fikk bedre kontroll og følte at de tingene som var øvd på, faktisk kunne benyttes.
Ingen tvil om at det kreves mer trening her, spesielt i åpent farvann. Men allerede etter noen uker har de tingene som gikk så godt i bassenget, begynt å vise seg i ferskvann også.
Selv om jeg ble sjøsyk i vannet.

Sykling og løping gikk veldig bra, overraskende nok ikke så langt fra 10 plass overall i begge disse disiplinene. I følge triathlon er jeg en bedre syklist enn løper, hvorfor vet jeg ikke.
Som styrkeløfter er man vant med å ta i, det nytter lite i vann. Men det kan være en fordel når man trenger kraft ser det ut som.

Overgangene ødela denne gangen også (våte føtter inn i joggesko uten sokker med kalde hender..), men ikke ble det fall og ikke satt drakten seg fast. Jeg har minutter å tjene på å øve på dette. Så det er ikke så mye annet å gjøre enn å gjøre det til en del av treningen.

Jeg hadde alle forutsetninger for å gjøre det bedre og annerledes enn sist, og jaggu meg ble det full klaff for meg. Jeg er litt klokere av erfaring fra de andre løpene og tar med meg til neste løp de erfaringene jeg fikk i dag. En gjør ikke feil, en lærer.

Hva tar jeg med meg videre som coach? At vi alle øve på det en skal bli god på. Spesielt i de omgivelsene en skal prestere i. Jeg har alltid vært veldig for å trene det man skal konkurrere i, og denne helgen har jeg hjulpet flere styrkeløftere som egentlig ikke følte seg i form til å delta. Men om man skal trene seg til perfekt form før man prøver seg på konkurranse, så vil det være en tung bør å bære på skuldrene.
Med store forventninger til seg selv så er det lett å skuffe seg selv.
Det gikk bra med dem, nå som de hadde mer realistiske forventninger og at de skulle øve/trene på det de skal bli bedre i, ikke best men bedre enn sist gang.

Verdens beste medhjelper, valget sto mellom Ipad og å henge med pappa i regnet. Han valgte sistnevnte. Det står det respekt av! Tøff type han der Georg.