Å gjøre så godt man kan

Vi gjør så godt vi kan.
En tenker gjerne at de som styrer på der foran.
De som løper så fort.
Eller løfter så mye.
At de er laget av noe annet enn oss vanlige dødelige.

Men de gjør bare så godt de kan de og.
Og gjerne har de holdt på litt lengre, eller litt mer.
Og derfor virker det så uoppnåelig ut, det de får til.
Spesielt når man sammenligner med hva man har fått til, etter å ha nettopp startet selv.

Flere ganger har jeg trodd det var umulig, og at det var juks.
Men når man blir kjent med disse uoppnåelige, så er de bare vanlige mennesker.
Vanlige mennesker med klær som passer interessen, teknikk som de har øvd inn, og en vilje bygget på mange, mange, forsøk.
Og ikke alltid har det gått bra, men de ga seg ikke da.
Jeg tror ikke på det umulige lengre.
Har sett alt for mange bevis på det motsatte etterhvert.

Jeg har i dag flyttet min egen grense, og jeg er veldig stolt.
I dag løp mange forbi meg, men jeg løp forbi en spesiell, og det gjorde jeg fort også.
Nemlig meg selv, forrige gang jeg løpte denne strekningen.
Jeg slo meg selv ned i sokkene.
Og det var så inderlig gøy.

For det betyr at jeg har utfordret min største konkurrent, og vunnet.
Og jaggu ble det medalje og.
Deltagermedalje selvsagt.
Den hadde jeg ikke fått om jeg satt hjemme!

Jeg gjør så godt jeg kan.
Og det er litt bedre enn jeg gjorde sist gang.