Årets villeste naturopplevelse – Rockman

Tidlig på lørdags morgen, reiste jeg og min gode venn Ruben med hurtigbåten.
Vi har planlagt og øvd for dette lenge, og spenningen var ganske tydelig både hos oss og alle de andre som hadde forvillet seg inn i samme situasjon.
For et år tilbake hadde jeg fått den gode ideen at å melde oss på Rockman, det måtte jo gjøres.
Etter et helt liv med å løfte tunge ting opp og ned igjen, så har det sakte men sikkert også vokst opp en interesse for andre sjangere.
Og når man først er i gang, så hvorfor ikke bare gjøre det man har mulighet til?
Løping og svømming gjør jeg i triathlon, der sykler man jo også.
Så å løpe rundt i området rundt preikestolen i august, det var en god ide.
Å svømme over lysefjorden i tillegg, samt løpe opp verdens lengste trapp på flørli, en bi-setning på reiseruten.

All kondisjonstreningen min har åpnet nye dører, ikke for at de gamle dørene ikke ennå er fine å gå i.
Men livet er for kort til å ha få favoritter.
For litt over et år siden fant jeg denne “swimrun” konkurransen på nettet, fikk grått med meg Ruben, da det var en lagkonkurranse.
Vi jobber sammen, men har sjeldent tid til å være sammen.
Dette kunne være en fin måte å få gjort noe annet enn å snakke om jobb.
Heldigvis ble konkurransen utsatt et år, det kommer vi tilbake til.

Som alltid er jeg evig optimist, med en innstilling at alt går så lenge man setter en fot foran den andre, og fortsetter å gjøre sånn til man er fremme.
Treningen opp mot dette har bestått i å svømme og løpe med spesielle drakter.
Vi løper nemlig med samme utstyret som vi svømmer i.
Alt vi starter med må vi bære til mål.
Dette har gitt både gnagsår, sår, skraper og gniss.
Men etterhvert har vi da funnet ut hva som fungerer, så har vi trent da.
Til både beundring og latter på Hundvåg, I boligfeltet der vi løper med badehetta på.
Noen er skikkelig imponerte, andre tror vi har førtiårskrise (ikke helt urimelig det heller da.)

Vi har med andre ord forberedt oss, trodde jeg.
Det fører oss tilbake til båtturen inn mot lysefjorden. Masse forskjellige nasjonaliteter, noen i verdenseliten, andre som oss.
Med forventninger i øynene.
Draktene gikk på, vi fikk starte litt tidligere. Været var nydelig.
Etter to timer var vi endelig der vi skulle starte, 600 meter fra første løpetur.
En kort svømmetur altså.
for oss var det deilig, den varmeste temperaturen vi har svømt i hele året var denne lørdagen. For de fra andre land var det nok noe småkaldt.
Men alle plasket på.

Det var da jeg forsto at jeg ikke viste hva Trailrun var for noe.
Jeg har i mitt hode sett for meg å løpe med en rolig syv minutter pr kilometer, inn de første 9 kilometerne. før vi skulle svømme igjen.
Trailrun er ikke en behagelig oppmerket sti, men mer en kamp om å overleve mens man klatrer over stein og alt naturen har ønsker å skrape deg i trynet.
Ofte på alle fire med 90 graders helling både oppover og nedover.
Trailrun er nemlig det nærmeste man kommer fjellklatring på horisontalt grunnlag.
Hadde det ikke vært for Ruben så hadde jeg fortsatt løpt rundt i fjellene ennå, for jeg visste virkelig ikke hvordan vi skulle finne veien.
Det dukket etterhvert opp noen tegn, en T markert på en stein her og der og noen flagg stakk opp, en sjelden gang.
Jeg hang bak makkeren min jeg.
Syv minutter pr kilometer ble fort både femten og tyve. Det gikk fort nok.
Etter to kilometer med dette fikk vi lapskaus på Songesand. Da hadde vi holdt på en time.
Og så var det seks kilometer på asfalt. Med 5 prosent helling i gjenomsnitt.
Man forstår fort at Thor Hesselberg er en gal mann. Dette er hans skapning dette her, og tror man at det skal være lett på noe tidspunkt, så er man naiv.
Men i det minste var det på asfalt og det kan jeg fra før, ikke måtte vi følge T’er heller.
Så her durte vi på.
Denne delen gikk smertefritt, vi ble forbi løpt av noen kjendiser som laget film med Gopro. Men utenom det så var det lite som skjedde.

Vel fremme så var det på tide å svømme over lysefjorden. 1600 meter i veldig rolig sjø.
Det er noe rart i vannet, for man tror gjerne at ting er nærmere enn de egentlig er.
Så når man svømmer så føles det litt som om ting ikke kommer nærmere, de bare fortsetter å være små der borte.
Her fikk jeg krampe i begge leggene, ikke samtidig, det byttet litt på hvor jeg skulle ha vondt. Hver gang jeg måtte rette på flyteredskapen så krampet det seg.
Heldigvis hang meg og Ruben sammen i ett tau, så det var aldri noe skummelt over det.
Bare frusterende. Det blir shopping på nye flytedingser.

Vel fremme så fikk vi hjelp opp en stige, egentlig overraskende med tanke på tidligere erfaring at den ikke var lengre. Stigen altså.
Rett fra en ørliten time svøm og rett i smågodt, her var det faktisk både sjokolade og godteri.
Det smakte helt nydelig.
Vi spiste med begge hendene før vi løpte videre.
Nå skulle vi opp noen trapper. Da hadde vi allerede holdt på i tre timer.

Jeg har aldri vært på flørli før, jeg har aldri vært i lysefjorden heller.
Men jeg har hørt om folk som har gått opp disse trappene, alle 4444 av dem.
750 høydemeter.
Disse skulle vi altså løpe opp, eller ha god hastighet på. For det var cut-off å tenke på også.
Så vi ga gass opp, og når jeg sier at trappene på flørli var det minst krevende på hele løypa (forutenom svømming, men det har sine egne utfordringer.) Så forstår man gjerne hva man har meldt seg på.
Her var det bare å kose seg opp trappene, grei puls, god tilgang til snop (som jeg hadde i lommene) god stemning.

Selvfølgelig fikk vi hoppe rett i vannet når vi var oppe, noen hyggelige dugnadsarbeidere var der og hjalp oss. Ruben var begynt å få en del gnagsår, så han ble smurt inn med vaselin.
Så hoppet vi “klubbtjørna” og svømte 200 meter. Det begynte å bli kaldere i vannet, tydeligvis hadde vi kommet noen høydemeter nå.

Jeg hadde ingen ambisjoner om å vinne dette, men jeg hadde et ønske om at vi skulle klare cut-off til Dragons neck. Jeg viste vi var nære, med cutoff enten 15:15 eller 15:30. Jeg hadde ikke mobil med.
For alles sikkerhet måtte folk komme en viss distanse, eller så måtte de ta en kortere tur ned for at de ikke skulle bli for sent med båt og hjemreise.

Men når vi løp rundt i fjellet der så gikk klokka og etterhvert så innså jeg at tiden var forbi.
Jeg ble skuffet og begynte å tenke hvor vi kunne ha gjort ting bedre, egentlig ingenplass.
Innså at vi ikke var gode nok for å nå dette, og uansett fikk man fullført selv om man ikke nådde den magiske tiden. Det var ikke DNF, vi fikk bare en kortere tur.
Falt til ro med at vi tross alt hadde gjort så godt vi kunne.
Da var det en utrolig god følelse når Ruben kunne informere at jo, vi var faktisk på Dragons Neck allerede. Vi hadde vært der i over en halv time.
Jeg ble så glad! Vi hadde klart målet! Vi hadde nådd det vi ikke trodde vi skulle klare!

Men det var for tidlig å feire, for vi hadde virkelig ikke forstått hva vi hadde klart å bli med på.
Dragons neck var nemlig et sant klatrehelvete. Tidligere brukte vi opp til tolv minutter pr kilometer, stryk det. Nå var vi oppe i tyve-tretti. Det var så teknisk at jeg er overrasket det ikke heter Tarzans neck.
Vi gikk oss litt bort også, men ikke sånn som på ironman. Denne gangen hadde jeg nemlig med meg den beste guiden i området, Ruben luktet sporet.
Garmin klokka hadde vist feil! Vi hadde nok ikke oppdatert løypen skikkelig. Ruben hadde rett, vi mistet ikke noe tid her i forhold til mange andre.

Nesten fire tusen meter med ekstremt terreng på toppen av fjellene, innerst i fjorden i Norge.
Men vi fikk til det også.

Måtte virkelig jobbe med hodet for å forstå at det var jo dette jeg hadde meldt oss på, enten måtte jeg nyte ellers måtte jeg holde kjeften min. Men begynte å bli sliten nå. Sliten i beina som ikke var vant med å hoppe rundt sånn som dette.

Etter en ørliten svømmetur over Storeflørlivatnet, (som ikke var veldig stort) så begynte endelig droppen. Seks tusen meter med nedover. Vi gledet oss, hadde klatret i timevis.
Det var faktisk grus! Fikk opp farten igjen, for en følelse!

Kallenavnet Rocky drop burde jo vært et hint, men jeg tykk i hodet.
En god kilometer inn så så vi det dumme flagget igjen, selvfølgelig skulle vi ikke fortsette pågrus. Hva hadde vi tenkt, selvfølgelig skulle vi løpe i krattet.
Vi forbannet Hesselberg en gang til, men fortsatte. Nå var det bare tre kilometer igjen.
Det var de lengste kilometerene i mitt liv, syv timer inn i dette her. Femten prosent nedstigning, beina var kadavre. Jeg hadde kramper i lyskene og hamstringene.
For første gang ble det litt stille mellom meg og Ruben, vi hadde sladret fint til nå.
Tilogmed sladret litt mens vi svømte vi.
Nå var det både rocky og drop.

Plutselig begynte vi høre musikken fra mål, folk, stemning. Det begynte å flate ut.
Både meg og Ruben løpte, siste skvisen fikk vi ut for fotografen.
Kom i mål, jeg var usikker på om jeg skulle fyre til Thor når han sto der med smilet sitt, eller takke ham for utfordringen.
Syv timer med svømming og løping var endelig unnagjort.
Strenght, determination og mental fortitude står det på armen min i dag.
Ord Thor brukte når han skulle beskrive hva vi trengte for å komme i mål.
Jeg er enig, det og Walters sjokolade.

For en opplevelse, vi feiret med god mat, god stemning, nye bekjente og et glis rundt munnen. Latter over de forskjellige opplevelsene vi har hatt.
I dag er jeg så støl at jeg må bruke hendene for å gå, men jeg mer stolt.
Og sånn var det jo verdt det.
Neste år kjører vi på igjen!

Jeg har spilt inn podcast med arrangøren Thor Hesselberg, er du nysgjerrig på mer så kan du høre den her!