En kalori er bare en kalori

“En kalori er bare en kalori”. Det hører jeg ofte. Det er sånn oss som jobber med kosthold kan finne på å ytre. Og selv om det er riktig så er det utrolig arrogant å si det.
Det innebærer at en har en ganske god forståelse for termisk effekt, ernæringsadferd, hva næring er og hvordan kroppen fungerer. Ting folk flest ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i.
Det er mye som er selvsagt i bransjen.
Hvor lett det er å gå på trening når man har funnet gleden.
Hvor enkelt det er å løpe en mil når man bare har holdt på med det lenge nok.
Det er jo ingen problem å miste et par kilo, man spiser bare mindre kalorier.
Men vi glemmer en viktig detalj. At det er så lynende klart for oss. Det er fordi vi står på en side av ett fjell. Et fjell av prøving og feiling, av læring. Av utdannelse, av erfaring.
Det som er selvsagt for oss har ikke alltid vært det. Det må vi ikke glemme.
En gang startet vi.
Når noen ønsker å gjøre en endring i livet sitt, gå ned i vekt eller begynne å trene.
Så har de ikke naturlig forståelse for det vi har fått.
De er nemlig på den andre siden av fjellet.
Der er det bare hindringer og blindveier.
Og det kan se fryktelig langt ut til vår side.
Å si, “det er bare å sette i gang, så finner du gleden. Så finner du lidenskapen.”
Det innbefatter at vedkommende forstår hvilken glede man snakker om. Mestringsfølelsen vi får av å fortsette å trene. Av noe så banalt som å løfte tyngre vekter.
Det er nemlig en ukjent følelse.
Det er ikke forventet at noen skal kunne forstå noe man kan få, før man får dem.
Å lokke med noe ukjent er ikke verdens beste strategi tror jeg.
For det utrente øye ser det bare ut som masse arbeid og stress.
Da er det tullete å lokke med regnbuer og gullgryter.
Vi må akseptere at forståelse kommer med lærdom. Og behandle andre som vi selv ønsker å bli behandlet. Når vi er usikre og har lyst å prøve noe nytt. Som vi ikke helt vet hvordan fungerer.
De fleste trenger støttehjul før de lærer seg å sykle også. Vær støttehjulene.
Ikke de som ler når man faller.
Og det er normalt å falle litt før man finner utav det. Det gjør jeg nemlig ennå.