Hvorfor skal jeg få det til?

Hvorfor skal nettopp jeg få det til?

Det å tørre å tro på seg selv.
Om å tørre å ville bli god.

Noe idretten har lært meg, det er å våge å tro på seg selv.
All verdens treningsprogrammer spiller ingen rolle om man ikke tør prøve å ta i, når det gjelder.
Man lærer seg å være påskrudd og flytte egne grenser, og det er lov å drømme om mer.
Inni bobla kan man utvikle seg som presterende utøver, og utenfor boblen tar man med seg driven til hverdagen. Man er ikke egoist av å ville bli bedre, fordi det er ok. Det er essensen i idrett.

Noen jeg kjenner sa en gang – “Jeg er bare en sånn som gir opp jeg.”
For denne personen var det lettere å ikke prøve, eller å gi opp før det ble vanskelig enn å forsøke, i frykten for å bli skuffet.
Den tankegang er ikke medfødt, men innøvd.
Jeg har selv vært for redd for å prøve mange ting, men på et tidspunkt innså jeg hvor mye det stoppet meg fra personlig utvikling.
I tenårene var det ganske tøft å få til noe som helst, jeg hadde ikke troen på meg selv.

I mitt tilfelle, handlet det om å sette målene lette nok til at jeg klarte å nå dem.
På den måten klarte jeg å bryte mønsteret, selv om det var utrolig skummelt å våge.
Våge å ikke ligge helt stille på gulvet, for der var det i det minste trygt.
Men å sette en fot opp og reise meg, selv om faren for å falle var der.
Og sakte, men med små usikre steg flytte meg mot målet.
Ikke fort, men ett av gangen.

Ved å la målene være oppnåelige nok for meg, så slipper jeg å oppleve nederlag.
Får man ikke til å trene tre dager, så er det bedre å ha et program som “bare” er over to.
Istedenfor å alltid miste en.

Forskjellige ambisjoner

Nå handler det for de aller fleste ikke om å bli verdens beste, men å slå seg selv i døren. Velge å gjøre noe, selv om det er utrygt og ikke hundre prosent sikkert det går.
Ha nye erfaringer som man kan tenke på, som kan utfordre oss til å se ting på nye måter.
Man blir kjent med seg selv på den måten, når man er på utsiden av sine vanlige rutiner.
Det er jeg sikker på.

Visualisere sine mål

I trenerutdannelsen snakkes det mye om å visualisere, ha en indre film hvor man når et spesifikt mål. Hvordan man når dette og hvordan det føles. Målet med øvelsen er å trene seg opp til å tro på seg selv, såpass at man klarer å utføre i situasjonen det er mentalt krevende å få det til. I konkurranse.
At man blir en som får det til når det gjelder, fordi det har man allerede tenkt ut i hodet så mange ganger, og om det går galt, så var man bare uheldig.
Man er ikke lengre en person som ikke får ting til. Vi er de som bruker de gangene det går dårlig som lærdom til neste gang.

Visualisering fungerer på en sånn måte at om man begynner å tenke seg negativt, så begynner man på ny.
Etterhvert så blir man så god på å øve inn visualisering, man har allerede gjerne fått det til flere ganger, og på dette tidspunktet kan man nesten kjenne luktene og smakene som kommer når vi får det til. Hvordan det føles i øyeblikket vi flytter egne grenser.
Og gleden ved å ha kommet dit etterpå.

Personlig utvikling

Jeg var en veldig usikker person, med mye redsel for hva andre syntes.
Og lite selvtillit i noe som helst av det jeg gjorde.
Jeg var, – Jeg er ikke lengre. Ting har snudd. Mest fordi de små målene har blitt så mange små mål, at noen av dem tilogmed har blitt store.
Og jeg har sett at ting alltid beveger seg fremover, så lenge man ikke velger å stopper opp.
Selv om det kan gå ulidelig sakte, spesielt om man sammenligner seg med andre, som tross alt ikke har noen problemer, ser det ut som.

Denne tankegangen har utviklet seg på meg, fra å tørre reise meg fra gulvet, til å løpe fort mot målene.
Jeg er ikke lengre redd for å tenke at jeg får det til.
Jeg skal klare det, på mine premisser. På den tiden det tar.
Fordi jeg vet at så lenge jeg gjør så godt jeg kan, så blir det fremgang.
Og det viktigste av alt. Det er å innse at man kan få til det mest utrolige, så lenge man begynner med et lite steg. Og slutter aldri å bevege seg.
Og faller jeg nå, så reiser jeg meg igjen.
For er det noe jeg er blitt veldig god på, så er det å reise seg.
Det å reise seg er en av mine beste kvaliteter faktisk. Det har jeg øvd mest på.

Solskinnshistorie?

Mine mål har ikke vært gratis, jeg har trynt mange ganger.
Men hver gang har jeg kommet litt lengre på neste forsøk. Eller blitt litt smartere.
Jeg har nok feilet mer etter jeg begynte å prøve, men for noen opplevelser det har vært.
Spesielt de gangene ting har fungert, når resultatet har vært så bra, at de har vært over målene jeg en gang satt.
Det som har endret seg mest, er hvordan motbakkene nå ser ut.
Før så var de der for å ødelegge for meg, nå er de der for å gi meg noe å bryne meg på.
Mest av alt har nok jeg forandret måten ting jobber imot på.
Før var det for å ødelegge, nå er det for å utfordre.

Og går det ikke denne gangen så ikke gi deg, du klarer det neste gang.