Kroppen har talt

En ting som går igjen når jeg snakker med folk, spesielt om kosthold.
Det er fornektelsen man gjør for seg selv.
Jeg har jo ikke spist så mye. Hvorfor har jeg da ikke gått ned i vekt?
Det er litt urettferdig, for han/hun går ned i vekt selv om de ikke gjør noenting.
De fleste kjenner noen som kan spise hva de vil og aldri gå opp i vekt. 

Men det er jo ikke sant. De som spiser mye og ikke går opp i vekt, de er som oftest veldig aktive ved siden av. De som spiser mye og ikke går opp i vekt, de spiser gjerne ikke så ofte.
Men resultatet. Det ser man. Kroppen forteller nemlig alltid sant.
Det er faktorer man ikke vet, man ser dem bare når de spiser. Ikke hva som skjer før eller etterpå. Man kan kun forholde seg til egen hverdag. 

Egne valg. 

Andres valg kan vi ikke styre uansett. Og om verden faktisk hadde vært urettferdig, selv om den ikke er det i dette tilfellet, men om den hadde vært det. Så hjelper ikke det oss.
Vi må bare bruke de kortene vi har fått utdelt.
Er vi lite aktive må vi spise mindre, eller bevege oss mer. Men helst ikke bevege oss mer for å spise. Bevege oss mer for glede, for helse. Men det er en digresjon. Det må bare med som en bisetning. 

Endringene skjer først med selvrealisering, før det skjer det lite. Før man aksepterer at kroppen DIN alltid snakker sant. Resultatet bæres nemlig der. Kroppen din er resultatet av hva den får og hva du gjør. Den kan ikke være noe annet. Den er maleriet du maler på hver dag. Og bildet du tegner er ikke abstrakt. Det er realisme. 

Men bildet ditt er uansett flott så lenge du har det bra, for det mentale er viktigst. Og der du trives, der blir bildet også finest. Det handler ikke om å gjøre mest eller best. Det handler om å gjøre akkurat nok for deg. Det fine punktet mellom dårlig samvittighet og for mye selvtillit. Der folk flest bør bo.