Sånn gikk det på mitt første gjennomførte triathlon (olympisk)

Da var @brynetriatlon gjennomført. Mitt første i olympisk distanse.
Jeg prøver å fordøye hele opplevelsen.
Det gikk på mange måter veldig dårlig, og det var utelukkende egen feil.
Samtidig var det mye lyspunkter og fine ting å ta med seg som gikk bra.
Jeg føler det er lov å være skuffa når ting ikke går helt som en ønsker, når man ikke får ut det man har øvd på.
Men det var kun egen usikkerhet.
Må stille mer forberedt til disse tingene neste gang.

Mitt nivå i triathlon er listefyll og det gjør meg ingenting.
Har ikke forventninger om å stille til start, og klare å vippe de beste Norge har å by på av pallen.
Jeg vil bare bli bedre på eget nivå.
Men det er likevel veldig ydmykende å være sistemann på land etter svømming, langt bak nestesiste.
“Du er den raskeste sisteplassen vi noensinne har hatt, raskt felt i år.”
hjalp litt.

 

 

Men når jeg etterpå klarer å sette våtdrakten fast i sykkeldrakten under, og måtte få hjelp til å fikse dette av mannskap. Så sank hjertet.
Etter å ha fått av drakten og kommet meg mutt avgårde, helt sist bort til overgangen på sykkel. Så klarte jeg mitt verste mareritt; Tippe over og ligge langflat med sykkelsko fastlåst i pedaler.
Da hadde jeg lyst å gi opp. Og la meg i stjerne på asfalten et øyeblikk, for der kunne jeg bare ligge.
Fire stykker trodde jeg var skadd og prøvde å hjelpe meg opp.
Så jeg var raskt avgårde, rød i trynet, flauest på jæren, og 8 minutter i skiftesonen (ny Brynerekord tror jeg).
Et minutt senere ble jeg forbisyklet av førstemann, han hadde allerede tatt 1 av 4 runder på 10 km som vi skulle ta. Så jeg lå 10 km bak.
Da tenkte jeg. Hva er det du driver med Loyd Georg Færøvik.

Men så kom plutselig solen, syklingen gikk veldig bra.
Der fløt ting veldig godt. Jeg var ikke noen sinke på sykkel heldigvis. Nå var ting allright likevel. 40 km rett over timen.
En halvdårlig overgang fra sykkel til løping, som også gikk fint under 50 på mila.
Capsen bak frem.
Heiarop fra et flott publikum. Så kom jeg i mål på under 3 timer.
Ikke sist. Men nesten.
Da tenkte jeg; Dette gjør jeg neste år også!
Helst uten knall, fall og med svømmeknappen på brystet.
Litt klokere.

Jeg kan ta med meg at tingene jeg må jobbe med primært er tekniske, jeg klarte å fullføre uten at kroppen tok skade av det. Det må man også legge på lista over positive ting.
Noe å jobbe med videre altså.