Stevnerapport – Ironman Sandnes

Så kult at du vil lese om stevnerapporten min fra Ironman sandnes.
Du har rotet deg inn i en lang novelle.

Først litt bakgrunnsinfo.
Jeg er en styrkeløfter coach, som på grunn av skader og slikt trener alternativt.
Det innebærer at jeg trener en del kardio kan man si.
Jeg synes det er utrolig gøy, men siden mange spør meg om hva jeg elsker mest av styrkeløft og triathlon, så må jeg svare sånn som dette.
Jeg elsker begge delene, men jeg kan ikke satse på styrkeløft.
Sliter med for mye skader der, mye medfødt og mye jeg har lært av.
Kondisjonstrening derimot, det kan jeg trene som vanlig.
Dermed kan jeg utføre og delta i konkurranser både i løping, svømming og sykling uten at jeg er livredd for å slå opp en gammel skade.
Så jeg får være med å utfordre meg selv, istedenfor å delvis vedlikeholde gamle talenter som i styrkeløft.
Men jeg brenner for styrkesport, og jeg brenner for å trene andre.

Jeg tror personlig jeg har utviklet meg mye positivt i begge retninger av å delta i konkurranser og utfordre meg selv igjen.

Det begynte egentlig som en utfordring.” Skal ikke du bare melde deg på en løpekonkurranse? “
Jeg lo litt, men jeg tenkte. Hvorfor ikke. Jeg fikk ikke trent skikkelig,og en utfordring hadde passet midt i blinken.
Det ble en 10 km løype.
Hadde ikke løpt på mange år, var tross alt styrkeløfter, og de gjør ikke kardio.
Jeg kom meg igjennom, og det var tungt og fælt. Mest fordi jeg ikke hadde tatt det på alvor.
Men når jeg kom hjem den dagen, så satt jeg med en følelse jeg ikke hadde hatt på lenge,

Mestring!

Følelsen var sårt savnet. Det var lenge siden jeg hadde vært i stand til å yte i styrkeløft. Etter alle operasjonene. Etter alle skadene.
Så det å utfordre seg selv uten å ha gjort det bedre før, det var en god følelse.
Det ble mer, det ble mye mer.
Masse forskjellig, mest i løping.
Meldte meg på Stavanger triathlon sitt sprintløp i pandemien, fordi jeg hadde sett at idretten passet litt bedre på en litt sterkere person som var middels til å løpe.
Svømming kunne jeg ikke, på konkurransen i Stokkavannet brystsvømte jeg distansen.
Syklingen gikk overraskende bra, og løpingen hadde jeg allerede grei erfaring med.
Overgangene mellom øvelsene gikk ikke fullt så bra.

Men jeg ble hekta.

Så ble det flere stevner, det ble swimruns, flere triathlon (bryne triathlon var første olympiske distanse.)
For mange år siden så jeg noen særdeles barske folk på ferja mellom Karmøy og Stavanger.
De hadde gjort en ironman i Haugesund.

Og jeg trodde de var galne!
Det kom jeg aldri til å gjøre.
Holde på sånn.

Svømmedelen.

Plutselig sto jeg ved startstreken i dag, skulle svømme i Sandnesfjorden.Påmeldt Ironman Sandnes.
Siden den første gangen på Stavanger Triathlon har jeg svømt hver uke, eller badet som det så fint heter.
Jeg vil ikke kalle det jeg har holdt på med svømming.

Men jeg har prøvd.

Det har gradvis gått opp lys og justeringer er blitt gjort.
Og ting har blitt lettere å gjennomføre.
Men frem til i dag har jeg ikke fått til et stevne uten å rote alt til.

Å svømme i et triathlon, det er nemlig som å ha bind foran øynene og gå inn i en mma-ring (som er under vann.) og prøve å unngå å bli sparket i ansiktet.

Så det har blitt til at jeg har rotet alt til og måtte ta pauser og gå over til brystsvømming.

Jeg spurte en hyggelig dame før vi begynte, om det var svømming vi skulle gjøre først, som om det ikke var innlysende når vi begge sto med våtdrakt på.
Hun bet ikke på. Men lo litt.

I dag svømte jeg for første gang! Jeg holdt hodet kaldt, selv om det var mange som var ute etter meg.
Ned med tempo når jeg ble for ivrig.
Full kontroll gjennom de første fem hundre meterne.
Hadde det allerede gått fem hundre meter?
Neste bøye ble tusen meter, da var jeg jo halvveis.
Jeg unngikk såvidt å få en fot i trynet mens jeg svømte rundt den.

En brennmanet var litt heldigere og ga meg en rett i nesa.
Jeg gav meg ikke av den grunn. Det fikk bare våge seg.

Femten hundre meter, da er man snart i mål.
Det som er litt rart, er at når man er i sånne situasjoner som det, så leter man etter utveier, etter måter å bremse på.
I Tønsberg hadde jeg skrudd på sykling på klokken, og da fikk jeg ikke meterne mine til Strava. Tror du jeg stoppet opp for å prøve å korrigere det? Selvfølgelig.

Tror du jeg fikk det til? Selvfølgelig ikke.
Ikke i dag.
Trangen til å se på klokka denne dagen ble ikke for stor, og plutselig var jeg i mål.
Helt uten noen form for dramatikk.
Med over 20 minutter pers på distansen.

(Er det den veien? Ingen lo.)

Opp på land, litt svimmel. Men, I god stand mot skiftesonen.
Nå skulle det kjekke begynne.
Nemlig sykling.

( I dag var tilogmed svømming gøy! )

Skiftesonen gikk uten dramatikk, jeg kom meg på sykkelen og fløy avgårde.

Sykkeldelen

Jeg har fått meg en ny sykkel.
Hvor ny er den? Det vet jeg ikke, jeg kjøpte den på finn av en som var lei av å sykle.
Han ville bare bli kvitt den, og var til og med villig til å levere den på døren.
Den var ikke billig, men i forhold til nypris så var det et kupp.

Men ny for meg.

Min forrige sykkel ble ødelagt i Tønsberg, rammen knakk.
Så jeg hadde et valg.Kjøpe en tilsvarende eller oppgradere.
Jeg valgte det siste, nok sykkeltrøbbel.
Problemet når man bruker en del penger på sykkel, er at man må følge det litt opp også.
Så jeg gikk til sykkelspesialist for å få den justert til meg.
Det viste seg at jeg ikke var en enkel person å få ting tilpasset til.

Medfødte utover roterende hofter, og en spesialist som var overrasket over at jeg i det hele tatt var i live virket det som.
Styret måtte opp. Det måtte heves, MYE.
Mer enn det som var mulig.
Masse ekstradeler.
Som selvfølgelig ikke vokser på trær. Hele uken gikk med på å finne delene.
Som jeg heldigvis fikk tak i siste uken før stevnet.

Etter å ha sittet oppe til langt på natt for å prøve å gjøre dette selv, kapitulerte jeg og ga den til Spinn. De har døpt meg til TempoLoyd.
Jeg har vært innom minst en gang til dagene de siste ukene, mest fordi jeg har vært livredd for å gå på en smell til.
Men de skal ha for at de har vært smilende hver gang, og hjulpet meg.
Så en spesiell takk går til dem! Uten den hjelpen tror jeg faktisk ikke dette hadde gått.
Hvorfor forteller jeg dette?

Jo, fordi det innebar at sykkelen ble levert til meg dagen før stevnet.
Jeg har hatt en prøvetur på den. Opp til Kiwi for å kjøpe is til kona.
Dagen etterpå skulle jeg sykle 90 km på den.

Skal man prøve noe nytt på konkurransedagen? NEI.
Var dette det motsatte? JA!

Plutselig var jeg på sykkelen.
Fløy avgårde ut fra Sandnes sentrum.

I en vanvittig fart!

Min klokke mente jeg skulle klare denne turen på 3:30 timer, ut fra hva jeg har gjort før.
Når man da sykler det på 2:45 så forstår du hvor god denne sykkelen er.
Jeg nekter å ta æren for sykkelturen. Det var som å sitte på en villhest!
I dag var det vestavind, det må være første gangen vinden var på lag.

Usikker på hvorfor det ble sånn, men uansett hvilken vei jeg syklet, kom vinden i ryggen.
Sikkert sykkelen.
Fordelen var også at det var en milliard mygg, så det var bare å spise på veien.
Hadde på meg tidenes kuleste hjelm, tror faktisk at det var et reelt problem for folk med vanlige solbriller.

Det haglet nemlig mygg.
Jeg syklet forbi noen, ble forbisyklet av andre.
Sånn gikk turen.
Uten dramatikk.
For første gang i historien.

Er det sånn det føles å sykle når den passer?
Anbefaler alle å ta en bike-fit.

Fløy inn til Sandnes til skiftesonen.

Løpedelen.

Helt ærlig, beina var sure! at det skulle være mulig å løpe en halvmaraton etter å ha syklet i nesten tre timer, det var jeg usikker på!
De siste ti kilometerne på sykkelen var seige.
Tenk å legge fra seg sykkelen for så å løpe etterpå. Det er jo galskap.
Godt at jeg har øvd på det, ellers hadde jeg nok latet som jeg mistet balansen og falt i vannet og gått hjem. Perfekt innlegg på instagram.
I skiftesonen fikk jeg på meg raske rosa sko og raske briller med watt og alt rett inn i øyet.
Denne karen liker dingser.

Pulsen hadde holdt seg ganske greit gjennom hele turen, men været hadde gått fra skodde på morgenen til knallsol og 25 grader.
Når man er tre timer inne i dette opplegget, så er det viktig å holde seg hydrert.

Da jeg måtte på do, så forsto jeg at oppdraget var utført.
Det jeg har gjort mest av, er å løpe. Så jeg holdt en grei hastighet som var litt lav, mest fordi det var umulig å vite hvordan formen kom til å være.
Det lønnet seg, kilometer etter kilometer gikk det bra.
Jeg fikk til og med lage noen vitser til de jeg løp forbi, ingen lo.

Traff en som hadde like mye hår på armene som meg, vi var nok de eneste på hele stevnet.
Lurte på om det var derfor vi ikke vant hele greia, vi hadde jo et digert handicap.
Hvor mye watt hadde vi vel ikke mistet på dette?

Vanligvis teller jeg kilometer, i dag ble det hundre meter av gangen.
Lengre har det aldri føltes før, men forutenom litt sår akilles, som forøvrig aldri ble verre, så gikk turen ganske fint.
Jeg holdt meg hydrert. Bokstavelig holdt jeg hodet kaldt (med å helle vann på det til enhver anledning.)

Selvfølgelig med mye lyd og lydeffekter.
Man er jo entertainer.
En ting som må nevnes, for de på fire som leser her.
Det er bra slike konkurranser er utendørs.
For et kosthold bestående av gels, varm cola og bananer.
Det gjør ikke godt for magen.
Det er en grunn til at folk løper ti meter mellom hverandre.
Ellers hadde de svimt av.
Det smalt rundt meg som i skyttergraver.
Slikt tanker har jeg på når jeg løper.

Gøy med publikum!
Etterhvert ble jeg tilogmed stille. Orket ikke annet enn å løpe, og telle kilometer.
En av fire runder, to av fire runder, tre av fire runder.Siste runde.

Jeg er sikker på at jeg løp tre kilometer, men klokka sa hundre meter.

Så løp jeg inn til finnishen!

Målet rett foran.

Jeg hadde vært taktisk i dag, jeg hadde skrudd av klokka, tatt av meg brillene.
I dag skulle jeg glise, kameraene skulle fange meg opp når jeg kom over den forbanna målstreken.
Klarte å kneppe opp et smil og løp over de siste meterne.

Jeg hadde klart det, og det kom et lite gledesbrøl.

Så sank jeg sammen.

Helt utslitt.

Lykkelig.

Med medaljen rundt halsen.

Så gikk jeg hjem og sov i to timer.

Helt utslitt.