Jeg liker å skrive disse, det å få oppsummere hva jeg holdt på med, før jeg har glemt det ut.
Hvem jeg skriver disse til? Litt uvisst, jeg vet at en dame som har etternavnet Dahl elsker å lese dem. Så jeg skriver dem også til henne.
Av og til er de veldig morsomme, fordi det tross alt er mye tull det jeg finner på.

Og andre ganger har de dype forankringer i meg, og hva som gir meg grunnen til å stå opp.
Dette stevnet var en av de sistnevnte der.

For de som ikke vet så er styrkeløft en konkurranseform, hvor man gjør først knebøy i tre forsøk, så benkpress i tre forsøk og til slutt min favoritt, markløft. Beste resultat av tre i hver øvelse (det må være stigende kilo) gir en total. Og det er denne totalen som er inngangsbillett til nasjonale og internasjonale mesterskap.
Min total måtte være rundt 350, så jeg viste at det ikke var et voldsomt høyt tall å sikte etter.
Men klok av skade så vet jeg alt kan skje tross alt.
Ikke selg bjørnen før den er skutt osv.

Det å komme inn i stavanger styrkeløft sine lokaler for meg er litt bittersøtt, det er alltid et snev av gamle vonde minner. Fra en tid jeg ikke snakker så mye om. Men som tross alt er en naturlig del av livet mitt. Hvor det ikke gikk så bra, og jeg mistet mye, men lærte mer. Jeg er kommet forbi det nå, men i sånne rapporter som dette er det viktig å bygge opp stemningen.

Jeg har tenkt å løfte i 83 på NM, det er en vekt som de aller fleste vil si er for lite på en 190 cm høy mann i styrkeløft. Og de har rett i det, det er alt for lite. Men samtidig så ville de sagt at det gjerne er alt for mye i et triathlon. Så jeg er en hybrid, litt mellom. Der jeg har trivselsvekten min. Jeg trives her fordi jeg ennå har litt styrke igjen, og ennå har fremgang i både svømming, løping og sykling. Går jeg opp i vekt blir løpingen tyngre, og går jeg mer ned merker jeg styrken svinner hen.

Ikke lengre ambisjoner om å bli best i verden, skal bare være med på NM for eldre.

Men det er jo da alvoret begynner har jeg lært, i veteran.

Tilbake til stevnet.

Det å da møte opp i lokalene med kameracrew hengende i hæl.
Om dagen så har en ganske kul kar som heter Sindre Nordmann funnet ut at han skal videreutdanne seg og ta en master i dokumentarproduksjon.
Han jobber allerede i NRK og hans master er altså å lage et portrettintervju av meg.

Tydeligvis en mann som liker utfordringer, for det blir ikke store kjøttet å lage suppe på. (tog du an, tynn mann og tynn CV) Uansett, det ga ikke meg mindre nerver for å delta på mitt første fulle stevne i styrkeløft siden 2018. Jeg har heldigvis en koselig kone som godtar alt jeg finner på, hun holdt meg i nervene inn i lokalene.

Der var det ikke annet en smilende fjes og lite spøkelser, en liten lettelse der. Noe kan man gjerne blåse opp til det umulige. Og jeg er god på nettopp det, overtenke og overanalysere.

Inne i en krok slo vi oss til rette, meg, kone og to kamerafolk. Slik de fleste pleier å gjennomføre dagene sine. Da mikrofonene var på var det på tide å veie seg inn.

Jeg har siden desember gått litt ned i vekt, 4 kg i snitt faktisk. Slik at jeg er nærmere 83 nå i denne sesongen frem til og med sommeren, som skal inneholde et NM i styrkeløft, et marathon, noen triathlon og noen swimruns. Og sikkert noe mer når jeg finner ut det finnes.

I styrkeløft kan man enten veie inn i 83 eller 93, og 93 blir for tungt for alt det andre jeg holder på med. Selv om det nok hadde vært en mye bedre vekt for meg om jeg skulle spesialisert meg.

Vekten var 84.5, ikke under 83. Målet var ikke 83 i dag, men å veie nære nok til at jeg vet jeg klarer å kutte meg ned når april kommer. Og da har jeg også en god grunn til å passe vekten de neste månedene.
Jeg var fornøyd med det.
Det ble så spist havregrynsgrøt med peanøttsmør, ca 1000 kalorier.

Dette ble dagens første måltid, det man spiser veier noe, så det er naturlig at man ikke spiser det før etter man har veid seg inn, så lenge det ikke blir for lenge uten mat.

Etter stevnerapporten skriver jeg litt om stevnemat. Det burde gjerne være en egen artikkel, til en annen gang. Men du kan lese den etter at jeg har lirt av meg stevnet.

Oppvarming

Jeg ble informert om at jentene skulle løfte først, og så guttene etterpå, og med stevnestart klokken tolv så hadde jeg med det god tid. Jeg regnet med frem til at vi da skulle begynne klokken 12.30.
Så det ble satt på favorittspillelisten min, Bass extreme EDM.
Det er sånn musikk de fleste på førti hører jeg på, det er jeg sikker på.
Sindre hadde kameraet fremme og filmet min minste bevegelse.
Rart hva man blir vant til, men det er artig å tenke på hva folk må ha sett.
En fyr inni hjørnet der som hørte på EDM mens han ble filmet med kamera.

Godt jeg kan underholde.

Jeg hadde en plan, vekter jeg hadde satt på forhånd. Stevnet var planlagt ned til minste detalj, og lappen holdt min kone.

Målet var å få en good feel på stevnet, finne ut hva jeg var realistisk i stand til å løfte nå. Men ikke minst, ha noe igjen i tanken til NM.
Samt 500 sammenlagt ville være en fin og rundt tall i sikte mot.

Plutselig fikk jeg vite at vi var i første pulje. Jeg hadde 20 minutter å varme opp på.
Egentlig ingen problem, å varme opp til 120 kg i knebøy for meg tar ikke lang tid.
En kan gjerne merke seg at jeg ikke har en fordelaktig høy knebøy.

Det har flere grunner, fra den tiden da styrkeløft var det eneste som fantes så har jeg noen skader som jeg nå har klart å fikse.

Men fire operasjoner i lyskene har satt sine spor. Jeg har virkelig ikke en kropp som gjør knebøy til en lek heller, og spesielt ikke highbar med stanga høyt på ryggen. Jeg må kjøre lowbar og se ut som en krabbe mens jeg løfter.
Heldigvis har vi kommet forbi stilpoeng, og løfter mer på ergonomi og løfterenes kroppslige mål nå.
Men det er alltid litt tungt å svelge at jeg ikke er bedre i knebøy.

Da må jeg minne meg på at jeg tross alt er en løper som driver med styrkeløft på si, eller en styrkeløfter som driver med løping på si, alt etter hva som passer best for situasjonen.
Det hjelper. Og knebøyen min har jeg god tro på at jeg skal klare å løfte opp til bedre tall nå som jeg kan trene den systematisk.

120-130-135 ble tallene jeg løftet i knebøy. Det føles tyngre ut enn det ser ut, litt pga skam, men mest fordi jeg blir pysete under stanga på den måten. Det må jeg øve på, jeg vet at jeg kan brekke opp mye mer, men det var ikke meningen i dag. Jeg holdt planen, stolt av det.

Tre godkjente i knebøy. Jeg fikk beskjed om at jeg var akkurat i dybden, Patrick sto ved siden min, og han hadde nok rett i det. Det var akkurat. Og det er jo helt perfekt.
Dypere trenger man ikke gå. Dette har jeg målt meg til med målebånd der hjemme.
Etter knebøyen og følelsen av å være ferdig med det verste, så fyrte jeg inn en banan. Lønn må man ha.

Så over til benkpress. Der har jeg mer kontroll, serien jeg skulle ha i dag var 125-130-135. Det var bestemt på forhånd, 135 har jeg forøvrig tatt hver uke i tre måneder. Så den var jeg trygg på. Men jeg kunne godta 132.5 også.

Likevel synes jeg oppvarmingen var litt tung, det var gjerne litt nerver. Skulle jeg senke? Nei, 125 burde gå på hvilken som helst dag, og ikke hadde jeg vondt noen plass heller.

125 var ikke noe problem, og da slapp også stevnenervøsisteten. Det er rart det der, en plass inn i stevnet så blir det plutselig gøy. Som å treffe en bølge når man surfer vil jeg tro.

Medvind, flyt. Musikken var nydelig. Jeg feiret med noen seigmenn.

130 gikk opp med god kontroll.

Så var det 135 på stanga. Litt mer nerver nå, jeg måtte sette meg ned. Øve på hva jeg skulle. Hodet fortalte meg først – Tosk, dette får du ikke til. Dust, hvorfor gidder du å prøve. Skandale. Flaut. Så ristet jeg det bort mens jeg satt på benken.

Hva skal jeg? Jeg skal legge meg ned, se på stanga, legge meg opp. Finne posisjon. Jeg skal løfte av, ikke være soft i albuene (fikk beskjed av det, dommer Patrick var en streng fyr, helt riktig forøvrig, ingenting skal være gratis, det skal være korrekt. )

Så skal jeg vente på signal, ned til brystet. Skyte fra når signalet kommer, skyve bakover. Vente på påplass signal. Feire.)Da fjernet jeg følelsene, og det ble en jobb å gjøre.
Plutselig følgte jeg oppskriften og vekten gikk opp. Jeg ble til en tegnefilmfigur, “det er lett ropte jeg, leeeeettt” Det var selvfølgelig ikke lett. Men det var gøy å si det.

Jeg fjernet all negative tanker, og fokuserte på metodikk. Det fungerte. Det fungerer alltid for meg.

Etter dette var det min favorittøvelse, markløft.

En fin oppvarming, gjorde meg litt til for dokumentaren, de må ha fått fanget litt galskap i dag. Takket min kone inni hodet fordi hun gidder meg.
Fornøyd. Men ikke ferdig ennå.

Oppvarmingen gikk uten nevnte problemer, 200 er en lett vekt å åpne på. Men jeg måtte ha 230 for å klare 500 totalt.
Første løft gikk uten problemer. Jeg høynet til 215. Det ble brått litt tyngre.
Jeg var usikker på om 230 skulle gå i dag, og det ble iallefall ikke et pent løft i så tilfelle.

Men jeg viste at jeg hadde kvalifisert meg, og alt annet hadde gått bra. Selvtillit hadde jeg. Det ble meldt inn 230 på siste.Samme følelsene som på siste benken, usikkerhet, brått litt naken.

Når navnet mitt ble ropt opp så var jeg ikke så sikker, jeg gikk bort til stanga.
Jeg la merke til at det var mye folk i salen. Så lo jeg litt inni meg, nå lager jeg show. 8 for 9 allerede, dette er sukkeret på toppen. Nå gir jeg det jeg har.

Jeg er sikker på at et flir kom frem, det hele var litt komisk. Kameramann, publikum, stemning, kaos. Så tok jeg tak i stanga og dro. Plutselig forsvant alle ansiktene, all usikkerheten all støyen. Så var det meg mot tyngdekraften.
Stanga beveget seg fra bakken, den var på vei opp, jeg måtte ofre stabiliteten i ryggen, det skulle jeg tåle. Stanga fortsatt å bevege seg oppover, foran meg så jeg bare skikkelser nå.Den kom, jeg viste den kom. Så utrettet jeg vektene. Sto der stolt. Fikk nedsignal og la stanga ifra meg.

Så kom brølet, grunnen til at jeg driver med dette.

Jeg hadde slått min største tviler, meg selv denne dagen. Tvileren kunne gå å legge seg, han var parkert.

Gleden kom ut. Det var så tilfredstillende. Jeg var så stolt.

Etterpå var det bare kaos, takk, fistbumps og glede. Kona var glad, folk smilte. Jeg var glad. Det var fornøyelig, når er neste gang?

Så tok jeg på meg joggeskoene og løpte meg en mil. Det hadde jeg planlagt på forhånd.

Jeg må trene på å fortsette når jeg virkelig ikke vil, i dag ville jeg ikke løpe, jeg ville være stolt. Men skal jeg kunne tåle de utfordringene jeg har satt i fremtiden min, så må jeg trene på å fortsette når jeg egentlig vil stoppe opp. Og en slik situasjon som dette får man ikke øvd på ofte. Det å være fornøyd, sliten og glad. For så å skifte fokus og fortsette.

Det var en gyllen anledning til å begynne på denne rapporten, løpeturen forfattet mye av dette. Og det gikk ganske fint. Til tross for at jeg dagen derpå er både sliten og støl.

Så var det romantisk middag med kona, det var tross alt morsdag, snart valentines og nesten bollesøndag. En perfekt storm, hun trengte oppmerksomhet hun og.

Håper dette kan gi deg motivasjon til å gjøre noe du har lyst til!

Stevnemat

Som styrkeløfter kom jeg inn i miljøet i en tid hvor maten i konkurranser var gifler, hveteboller eller sjokoladeboller. Litago og snickers, med redbull til dessert.

Smågodt, kake og lignende var også mat man kunne spise mellom løftene.

Jeg må ta et ørlite oppgjør med dette, for jeg tror ikke det er optimalt.

Et stevne varer fort en tre timer, det er mange timer med forhøyet puls, med nerver, med økt energiforbruk.

Når man har trent i flere måneder for å gjøre noe optimalt, med strukturerte treningsprogram, coacher og gud vet hva. Så er det litt rart å behandle det som en barnebursdag når vi kommer igang.

Dette gjelder helst meg selv gjerne, men etter jeg begynte å trene kondisjon og spesielt konkurrere i aktiviteter hvor det kreves mye fokus på nettopp hydrering og ernæring for å yte optimalt. Eksempelvis varte swimrun i 7 timer, da var det viktig å få inn salter og holde seg hydrert. Det var også viktig å få i seg rikelig med kalorier, da man konstant var i bevegelse. Noe som ikke gjelder likt for styrkeløft vil jeg tro. Hvor det er kraftanstrengelser, men ikke kontinuerlig høy puls, mer innbytterpuls.

Klok fra kondisjonsidretten la jeg til rette for en litt annerledes ernæring, jeg ville holde meg hydrert på samme måte som i et ironman, bare på litt lavere nivå selvsagt.

Nå sier jeg ikke at det er feil å spise smågodt og kanelboller på stevne, men jeg vil uansett tro at det er mulig å optimalisere dette. Gjerne kombinere det litt. Jeg fikk noen rislunsj sjokolader fra Ann Elin, og de gjorde ikke opplevelsen på stevnet verre for å si det sånn.

Så dette er utelukkende mine egne tanker om hva jeg vil tro er optimalt.

Dermed bør man ikke ta det for sannhet, men som en refleksjon fra min side.

Jeg valgte følgende produkter denne gangen.

Havregryn – Selv om denne frokosten inneholder en del fett så er den viktig for meg (jeg tenker ikke fett her som i kalorier, men fett kan gjøre meg litt tung i magen), viktig fordi den alltid spises. Det er min faste frokost. Og jeg gjør ikke noe annerledes med maten på stevnedager. Denne kjenner jeg til, jeg vet hvordan jeg blir når jeg spiser det. Og fiberen holder meg mett lenge.

Jeg kokte opp dagen før og spiste det kaldt. Det var veldig godt.

Marathon pulver – Dette er en miks for utholdenhetsutøvere, dette produkter er helt fantastisk.
Det inneholder nemlig ikke bare en sukkerkilde, men kombinasjon av glukose og fruktose.
Kratin, potassium, magnesium og aminosyrer. En profil som merkbart holder meg full i energi over lange økter.
Ingen fett, fett kan sette i gang tarmfunksjoner man gjerne ikke vil ha så mye av på stevner.

Gels – En kombinasjon av glukogen og fruktose her, hvorfor kombinere?

Fordelen med å ta en drink som inneholder to sukkertyper i stedet for bare én, er at den maksimale hastigheten som kroppen din kan ta opp karbohydrater med, økes fra rundt 60 g per time til 80 g per time.

Dette er fordi hver sukkertype bruker en annen vei fra tarmen inn i blodet – med en blanding av to sukkerarter er det faktisk dobbelt så mange veier for sukkeret å nå blodet. Og til syvende og sist betyr en raskere karbohydrat absorpsjon mer karbohydrater for de musklene som jobber, noe som betyr at du i det minste teoretisk sett kan jobbe hardere lenger.

Seigmenn utholdenhet – Samme årsak som gels, bare at det er nice å tygge. En liten belønning føles det også som.

Banan – Før benken hadde jeg en banan, dette for å ha noe mat i magen. Benken er også den øvelsen som det gjør minst med litt mat i magen på. Iallefall i forhold til knebøy og markløft.

Redbull – Rituale, den åpnes før markløften. Da er det alvor.

Etter løftene er ferdig, da blir det godteri og kos. Da har iallefall jeg fortjent det.