Faktorene for egen suksess – hvordan bli best mulig i det du gjør

Hva skal man gjøre for å få best mulig treningsresultater?

Etter en oppløftende helg med landslagssamling for styrkeløftlandslaget, sitter jeg igjen med mye tanker om dette.
Hver en person på laget er forskjellig i personlighet fra den andre.
Likhetstrekkene jeg la merke til var evnen til å skru på når det skulle løftes. Da forsvant løfteren inn i sin boble med sine rutiner.
Der var det intenst å være for dem.
De fant frem det tøffeste inni seg, og ingen gjorde noe halvveis mens det sto på.
Alle løft var viktige. «Alltid mene løftet. Ta alle løft på alvor.»
Hvordan man var mellom settene var like forskjellig som folk flest.
Noen satt på mobilen, mens andre skravlet.
Det var egentlig fascinerende hvor gode de var på å gå inn og ut av boblen sin, og det tror jeg er viktig. Det er tungt å alltid være på.

Hvordan kan bli så god som personlig overhode mulig?

Om jeg skal tenke meg til hvilke faktorer som er viktige for å oppnå egen suksess, så har jeg tenkt meg til flere ting som bør være på plass.

• Indre drivkraft.
• Støtteapparat.
• Treningssystem.
• Og å få dekket fysiologiske behov.
• Akseptere hvor man er – ikke ha unnskyldninger for å være seg.

Rekkefølgen på disse har jeg satt opp etter mine preferanser, for andre kan det godt hende at disse står i en annen.
Noen drives av helt andre mål enn meg, det viktigste er å finne ut sine egne.
Men indre drivkraft står definitivt øverst for meg.

Jeg har selvfølgelig skrevet en fordypningsartikkel om temaet – faktorene for egen suksess.

Indre drivkraft

Det absolutt viktigste er indre drivkraft, har du ikke det, så kommer du ingen vei.
Viljen til å stå i det, når ting blir litt møkkete og fælt.
For det kommer til å bli det, drømmen kommer til å bli møkkete og ikke så klar alltid, har man en direksjon man vil, et mål å nå, da kommer man gjennom.
Man må være villig til å begynne igjen, når vi har gitt opp, fordi vi ønsker oss så sårt mot dit vi har bestemt oss.
De fleste gode utøverene jeg kjenner, har vurdert å legge opp mange ganger, noen har tilogmed gjort det både fire og fem før de virkelig bestemte seg for å satse på seg selv.
Jeg er ingen unntak her, i starten av min treningkarriere hadde jeg lange “pauser” på opp til flere år, før jeg til slutt sverget at jeg ikke skulle stoppe opp, heller finne en bedre måte å hanske med ting på.

Indre drivkraft kan være at du ønsker å få til noe, eller å ikke ville tilbake til noe, det kan være så mangt.
Dette kan også forandre seg med ambisjonene dine, de fleste starter sjeldent med å ønske seg gull i VM, men de ønsker gjerne å bli litt mindre andpusten når de går opp trapper.
Men det er det som får deg på trening, og det er det som vil være flammen som brenner når du skal flytte dine personlige rekorder. Ingenting blir flyttet uten din vilje til å stå i det.
Dette øver du opp, noen er født med begeret overfylt, men jeg tror vi alle kan trene på å fylle det i vårt tempo. Og selv den mest forsiktige kan bli ganske innbitt etter nok tid og erfaring.

Har bitt meg merke i at det ofte er de mest forsiktige i starten, de som kommer snikende inn dørene og helst ikke vil bli sett, de står ofte igjen øverst på pallen, mens de andre har gitt opp. Fordi de ga seg aldri.
Støtteapparat
Man kommer fryktelig langt med drivkraft alene, men å ha noen som støtter opp, som hjelper til, Det er umåtelig verdifullt.
Mange små håpefulle har blitt kjørt av far eller mor til trening, og bare vite at man blir sett på av noen man er glad i, det kan gjøre mye for viljen til å fortsette.
Med familie på tribunen starter reisen for små drømmer.
Etterhvert kommer venner på banen, gjerne den vennen som drar deg med på akkurat den treningen som får deg hekta.
Kanskje du blir introdusert til et godt treningsmiljø, hvor du blir løftet opp som menneske først, slik at du kan utrette resultater på egne nivå.
Det støtteapparatet er nesten like viktig som viljen til å nå egne mål. Det er også sikringen som holder deg fra å falle langt, de dagene motivasjonen er på bånn.

I sånne miljø går du gjerne på trening, selv om du egentlig ikke skal gjøre noe fysisk, bare for å være med på andre sin reise den dagen.
Om du vil støtte opp under noen andres personlige rekordforsøk, eller bare gjøre noen lette tøyeøvelser mens du nyter det sosiale.
Det er andre aspekter med trening, felleskapet rundt, det er nemlig ikke bare å løfte fort eller løpe tungt.
Det er samtaleemner, opplevelser og drømmer. Som man deler med andre.

En coach er også en del av et støtteapparat, en som som hjelper deg opp og frem, og viser deg hvordan du kan gjøre ting på best mulig måte.
Før du selv har lært deg å være objektiv nok til egen trening.
Det kan være en felles trener for aktiviteten du holder på med, eller så kan det være en som går inn og hjelper akkurat deg.
Jeg har vært det for mange, og fått være med på mange sine reiser, det er noe fint med det også.
Det båndet er grunnen til at jeg har holdt meg i trening, de gangene jeg har hatt det vondt, for jeg måtte jo hjelpe de jeg følger opp.
Og når det går bra, da går det så innmari godt i sjelen min også, for jeg har vært med på akkurat det.
Å se den personen jeg har hjulpet lykkes, med det de ønsket å få til.
Man må ikke ha en coach, men jeg tror at noen som ser deg de dagene du sliter, er viktig.

Å da se at de jeg hjelper lykkes, foran lagkamerater og venner, det forsterker bare følelsen. Still opp når vennen din satser, det er mitt råd. Stå der og klapp, uansett om de kommer sist eller nestsist, for dem gjør du et hav av forskjell.

Søk mot miljø som løfter deg, ikke som holder deg nede. Det er igrunn et råd som passer fint i alle livets kroker, ikke bare trening.

Treningssystem

Det finnes mange som skulle vært bedre enn det ble, fordi drivkraften alene fikk de langt, men skadene de fikk på veien stoppet dem.
Det sitter alt for mange rundt om og tenker, hva hadde skjedd om jeg ikke skadet meg?
En tanke jeg selv heller ikke kan legge fra meg, hvor høyt kunne jeg flydd om jeg ikke ramlet den gangen? Har slått meg til ro med at jeg ikke kunne vært lykkeligere enn jeg er nå, for det hadde vært en egoistisk tanke. Men hvor hadde jeg vært?

Viljen til å jobbe med egne svakheter holder deg skadefri, å jobbe med kun det du er god på, det kan stoppe reisen din.
Treningen din bør først bygges rundt dine svakheter, slik at de ikke blir forsterket, og på et tidspunkt utslagsgivende på om du kan fortsette reisen eller ikke.
Ethvert godt opplegg er bygget rundt individuelle problemstillinger, og fokuserer på å holde deg tilbake om du løper for fort, eller tvinger deg opp i fart, de gangene du synes det er skummelt.
Dine svakheter er dine flaskehalser, det er de som vil stoppe deg fra å nå langt, selv om de er kjedelige å trene på nå.
Og må man ta et skritt tilbake, for å potensielt sett ha flere skritt der fremme, så er det alltid riktig å gjøre.
Husk det.
Om det ene skrittet du tar nå, gjør at du en gang løfter 200. Da var det verdt det. Vi vet aldri om det var sånn, men det er lettere å holde igjen, med den mentaliteten.

Med mye drivkraft og et godt støtteapparat så kan man nå veldig langt, selv uten smart trening. Men det er som oftest de som trener systematisk som holder ut lengst.
De som har en plan når de ligger nede.
Og det er bedre å være et talent med lang karriere, enn et talent som fikk tatt en gang i taket og forsvant i et puff. Fordi skadene tok overhånd.
Det er ikke alltid lett å velge på egenhånd å trene med lav belastning, når man har veldig lyst å kjøre på så hardt man bare klarer.
Men å holde deg igjen i dag, slik at du kan yte bedre når det gjelder, det er jobben til et godt opplegg.

“Trene for i morgen, ikke for i dag.”

Fysiologiske behov

Man kan gjerne kverulere, og si at mat og søvn er det absolutt viktigste her. Om det ikke er i orden, så fungerer ingenting.
Og det er riktig, men jeg tro at de aller fleste i det minste spiser greit og sover sånn passe.
Så med forutsetning om at de fleste allerede er på normalen her, så snakker vi heller om optimalisering enn grunnleggende behov.
Derfor har jeg lagt det på fjerde avsnitt og ikke øverst.

Det er ikke treningen som gjør deg sterkere, men kroppens evne til å hente seg inn og forbedre seg, slik at den er bedre rustet til neste gang du trener.
Den perioden kaller vi for restitusjon, hovedformålet da er å gi kroppen optimale forhold til å vokse og forsterke muskler og ledd, slik at man skal tåle bedre den aktiviteten man gjorde sist.
Optimale forhold betyr nok søvn og kosthold med viktige byggesteiner.
Kroppen din trenger hvile for å klare å hente seg inn etter mye aktiviteter, det gjør den best liggende.
For å sørge for at den også klarer best mulig å bygge seg opp etter en dag med mye motstand, så bør kostholdet dekke de næringsstoffene den trenger for å reparere seg.
Man kan se på mat som tømrer og spiker, murstein, lim og alt som trenger for å fikse på huset mens du bygger ut.
Har du gått tom for noe essensielt så må vi vente til du har kjøpt mer på obs bygg, det tar lengre tid å få bygget seg opp mens vi venter på at du er tilbake.
Med alt tilgjengelig så er det lettere å få jobben gjort.

Alle disse temaene finnes det bøker om, en skal bare reflektere over at alt henger sammen.
Og vi kan bare gjøre så godt vi kan, og øver vi over lengre tid så blir det vi kan litt bedre.

Utfordre deg selv

I trening er det lov å være litt egoistisk, man har lov å tenke at man kan.
Kan bli bedre, kan bli god, kan få det til.
Det er ikke lett alltid.
Og egentlig er man ikke egoistisk da. Alle andre har lov å tenke likt.
Er det egentlig egoistisk å ville være den beste utgaven av seg selv?
Nei, det tror jeg ikke. Men jeg måtte bare få deg med på tankerekken.

De første månedene når jeg trener folk, så jobber jeg mye med akkurat dette.
Det å forstå at det bor noe i deg, noe som du ikke helt tør ta på, snill pike, dannet person.
At det er mer tak i deg en du hadde forestilt deg, du er bare ikke vant med å tappe borti dette.
Det er forståelig nok.

De fleste rører ikke ur-mennesket i seg i det daglige, men det å ta seg ut fullstendig, smake pulsen i munnen, det vekker ofte opp en ganske tøff person der inne.
Den er det gøy å bli kjent med.
Vi trener jo på å være rolige og oppføre oss diplomatisk.
Men når vi skal sette ny rekord i markløft så kan vi ikke be pent.
Da skal alt av kropp og hode jobbe sammen om å vinne over tyngekraften.
Sånt skjer ikke når man er forsiktig.
En går litt i sirkler rundt før man angriper utfordringen, med hjertet bankende så høyt i brystet. Denne gangen skal jeg få det til. Denne gangen skal det opp.
Så står man der, høy som man har blitt, med vektene i hånden.

Og når man merker hvor sterk man kan bli, når man blir skrudd på, da blir man hekta.
Det er da man begynner å utvide identiteten, til å ikke bare være oss, men den andre også, den personen som liker å utfordre seg. For det smaker så godt å vinne over seg selv.

Når det kommer et lite brøl første gangen, og du blir flau, for lyden kom fra deg.
Men så gjorde det litt godt også, selv om huden ble litt rød.
Da er du i gang for skikkelig.
Jakt på den beste utgaven av deg.

Unnskyldninger

Noen tanker jeg har kommet frem til, det er det med unnskyldninger.
Eller grunner til at man ikke gjør det man burde.
Det som stopper de fleste fra å ta “steget”.
Disse er kamuflert som årsaker. En forstår ikke at mine årsaker er egentlig det som stopper meg fra å nå mine mål, er nettopp våre unnskyldninger.
En årsak kan være et hinder om målet er satt for høyt.
Men reflekter gjerne over hva man egentlig sier seg selv, og om det egentlig hadde holdt vann om man hadde hørt noen andre si det samme.

Vi tror denne forklaringen er så god at den rettferdiggjør oss å holde igjen.
Men den ikke er bedre en andres unnskyldning. Den er bare vår.
Og den har vi innøvd.
Alle har sine årsaker til at de ikke har gjort det de har ønsket.
Noen mer oppfinnsomme enn andre.
En unnskyldning er bare det, uansett hvor hardt vi prøver å overtale andre.
Det er den som stopper oss fra å gjøre det vi vil, til å jobbe mot målet vi har.

Det finnes grunner til at vi ikke gjør ting.
Det eneste som burde stoppe oss, det er at målene er usannsynlige.
Ved å starte lavere.
Så blir det lettere å gjennomføre.
Jeg kan for eksempel ikke lære meg å fly.
Det er lite sannsynlig jeg kommer til å vinne VM i bowling.
Men å gå ned fem kilo.
Det skal jeg få til.
Trene to dager i uken.
Sykle istedenfor å ta bussen til jobb.

Jeg er for løsninger.
Et problem er kun et problem til det finnes et svar på hvordan vi kommer forbi eller rundt det.
Og har man en plan så har man ikke problemer, man har bare ting man må ordne på veien.

Selvfølgelig finnes det herlige unntak på enhver regel, men med trening og kosthold i tankene, så blir ting litt mer harmløst og det er litt lettere å være svart/hvit her føler jeg.

Avsluttende

Håper du får noe ut av teksten, at du vil løfte deg selv og bevege deg i en god retning.
Målet mitt med disse er å gi deg inspirasjon og tanker som kan gjøre at du flytter egne grenser. Gir det deg noe så er målet mitt nådd.
Del gjerne med de som kan få noe ut av det, da blir jeg glad.
Det er veldig kjekt å se andre få ting til.

Trenger du hjelp til trening eller coaching, ta gjerne kontakt. (loydemann@gmail.com)

Har du spørsmål og andre henvendelser så gjør du likeså.
Takk for at du leste!