Jeg ble ikke ironman denne gangen

Jeg skulle så inderlig håpe det gikk på tusen andre måter.
Men i dag ble jeg ikke “ironman”.
Følelsen jeg sitter med akkurat nå er nederlag og frustrasjon.
Frustrert fordi det skulle ikke gå sånn, samtidig som det er ingenting å gjøre med det.

Svømmingen gikk bra, det var den jeg var mest nervøs over.
Overgangen til sykkel også.
Til og med sykkel gikk bra.
Men det hjelper lite når jeg ikke ser hvor jeg skal sykle.
Løypen til Ironman Sandnes hadde nemlig en loop. Den avkjørselen så jeg ikke.
Og når jeg innser at jeg nok hadde syklet forbi den, så var det for sent.
Jeg kunne snudd, men jeg viste jo ikke hvor jeg skulle, eller hvor jeg hadde syklet feil.
Og jeg hadde allerede syklet over neste “måling” ulovlig.

Man får ikke lov å fullføre da.
Så etter sykkel måtte jeg ta med meg sykkelen og gå, mens andre fikk løpe.
Det var tungt å oppleve.

“Det går bedre neste gang”, må nesten bety geografien også.
Det er mitt ansvar å finne frem, ikke bare trene.
Andre fikk det til, så det var ikke noe galt med løypa.
Bare jeg som overså noe viktig, mens ting sikkert gikk litt fort.

Da er det viktig å ikke bare tenke på alle gangene det har gått trått, men også de gangene i vår det har gått skikkelig godt. For det har vært en sesong med mye oppturer også.
Selv om dette uten tvil er den største nedturen.
Selvfølgelig skal jeg tilbake og gjøre det bedre neste gang.
Men dette blir aldri glemt. Det er lov å være deppa etter nederlag.
Og jeg unner meg litt ekstra depping for dette.
Så får jeg sørge for at det ikke er sånn jeg husker opplevelsene, ved å bygge gode nye.
Ting blir lettere å akseptere, når de ligger begravd under noe positivt.
Jeg sikter meg inn på noe tilsvarende. Helst til neste år allerede.