Racingrapport – Otillo Swimrun – Engadin Switzerland

Så har man altså fullført Swimrun world series Engadin (Sveits).

Jeg vil gjerne at de som hadde denne på lottokupongen sin for 15 år siden om å ta ett skritt frem.

Det er godt mulig at en hadde fått mest latter fra meg, om noen hadde sagt at i året 2023 skulle det gjennomføres en trailrun i Alpene som tok mer en åtte timer fra start til slutt.
Ikke liker jeg fjell, ikke terreng og jeg er heller ikke noe særlig glad i å svømme.

Men slår man det sammen, så blir det plutselig helt ok.

Det jeg liker, er utfordringer. Og dette var en utfordring uten sidestykke.
Swimrun er opplevelsesbasert, og det blir som å speedrunne (for de som vet hva det er) en opplevelse.

Dette eventyret gjorde jeg sammen med Ruben som holdt stand gjennom hele løypa.
Vi var like gode!

Det var det tøffeste jeg noensinne har gjort. Ingenting kan sammenlignes.
Skulle jeg prøvd, ville jeg sagt som å sammenligne en fartshump med preikestolen.

Jeg er så vanvittig stolt!

Her kommer en fyldig racingrapport for de som liker sånn.

Racing Rapport

For en opplevelse.
Det er viktig å huske at sånn som dette ikke bare gjelder selve dagen. Eller selve hendelsen – Swimrun Engadin.
For å få til noe sånt som dette så må vi ut på reise.
Swimrun er en lagidrett (to personer) og dermed var det både meg og Ruben innstilt på å gjøre mest mulig av den lille mini-ferien vår.

Milano

Dermed landet vi i Italia og hadde en natt der.
Det betyr selvfølgelig god italiensk mat og shopping.
I Milano kan man forøvrig nevne at ting ikke er billigere enn i Norge.
Den gaten vi var i var det masse butikker jeg har hørt om før.

(Fin butikk, men ingenting passet.)

Vi har fikk ganske grei valuta for pengene, gjorde meste milano hadde å by på.
Det betyr å bli lurt inn på en restaurant med middels god mat, og en forholdsvis høy regning etterpå, og se på ting vi ikke har råd til.
Eksempelvis fant jeg tskjorter på tilbud til over 8000 kroner.

Det ble likevel tid til en løpetur.
Litt måtte vi strekke på beina.

Og å løpe i Milano, det gikk rett på listen over ting jeg burde ha gjennomført.

Å løpe med Ruben gjennom gatene gjorde opp til flere nervøse.
De var ikke vant til sånn tror jeg.
Spesielt ikke Ruben på sine 203 cm.
En dame måpte faktisk.

Nok om det.

Etter en god frokost bar det til Alpene.
Vi hadde leiebil og dette tok ikke mer en to og en halv time ca.
Så det var overraskende kort mellom Sveits og Milano.

Vi stakk innom komosjøen og badet, men det tar jeg mer av etterpå.
Det er swimrun du er kommet for å lese om.

Engadin

Vi kom vel frem til en liten landsby 1700 meter over havet.
Som tatt ut fra alle ricolla reklamene fra barndommen.
Dette er ikke noen plass for de som liker å spare penger.
En redbull 2.5 dl kostet deilige 60 kroner.

Med såpass mye høydemeter så kjenner man det i pusten.
Det blir litt som å slite med den siste delen av å trekke inn.
Vi skulle også opp til 2100 høydemeter I løpet av konkurransen, så det var uvisst hvordan dette kom til å påvirke.

Vi var lure å legge oss tidlig.
0930 begynte løpet, og da var det lurt å få ekstra mye hvile.

Som om det var mulig å sove.

Konkurransedagen

Selveste dagen begynte.
Vi hadde hentet alt i forveien, utstyret var tatt på og det eneste som manglet var startskuddet.
Frokosten satt akkurat slik den skulle.

Vi hadde store planer om å filme opplevelser av løypa med gopro.
Jeg hadde hatt kurs for Ruben.
Men ting går ikke alltid som det pleier.
Vi hadde stilt oss langt bak, bakerst faktisk.

150 stykker stilte til start i verdenscuppen, som vi deltok i.
Fordelt over lag (to og to) og noen som var gale nok til å kjøre solo.
Planen var å komme i mål, og helst før cutoff tidene.

Det betydde at vi måtte klare å komme forbi visse stasjoner før klokken sa så og så mye.
Ellers fikk vi ikke fortsette.

Nivået er høyt på sånne konkurranser.
Kanskje naturlig når det er en verdenskupp.
De beste i verden deltar her.

Ikke bare det, men folk melder seg gjerne gjerne på en ultra i Alpene på måfå? Eller?
Det var jo i grunn det vi gjorde.
En kanon gikk av 0930 og alle startet å løpe.
I en vanvittig fart.
Ruben var overbevist om at folk fikk overtenning. Så vi holdt tilbake.

Etter åtte hundre meter skulle vi i første vannet.
Dette var vi forberedt på, for det er nemlig isbrevann. Og den holdt nydelige 10 grader.
Når man går ned i et sånt vann så får man fort panikk, halsen stenger av og det blir vanskelig å puste.

En får også brainfreeze de første tyve sekundene. Dette går over.
Folk fikk panikk.

Jeg mistet goproen.
Før det hadde gått en kilometer hadde jeg altså mistet den jeg skulle filme med.

Dette fant jeg ut mens vi løp i strekning nummer to, da pratet jeg med en italiensk dame. Vi var ikke lengre sist.
Hun ville bryte, hun var ikke forberedt på det kalde vannet.
Hadde hun regnet med 25 grader forstår jeg hun ble skuffet her.
Prøvde å få henne til å fortsette, men så at det ble en dnf. (Did not finish) på henne senere.

På vann nummer to var vi allerede mer rystet til temperaturene.
Men når Ruben gikk i vannet og skulle begynne å svømme så innså han at alt var svart.
Han trodde et øyeblikk at han hadde svimt av, men det var bare grumsete vann.
Helt svart vann. 10 grader. 600 nye meter med svømming.

Sånn gikk det en stund, til vi begynte å få høydemeter. Her spiste vi konkurrenter.
Vi var lange til beins, og vi tok forbi minst seks lag her.
Noen fra sør-afrika. Noen fra Australia.
Det var 37 land med!

Første cutoff

Etter tre hundre høydemeter begynte den gøyeste delen av turen mener nå jeg.
Nedover. Men ikke teknisk nedover.

Litt slakk bakke.
Så her var det bare å gi på.
Og det gjorde vi, flere kilometer faktisk.
Helt til vi innså at vi hadde løpt for langt.
Mye for langt.

Vi måtte tilbake igjen.

Tapte 15 minutter. Minst.

Traff på en koselig dame som også hadde løpt feil. Så vi hjalp henne.
Da vi kom sammen til neste vann sto mannen og ventet på henne. Han hadde bare løpt videre han.

Hadde egentlig tenkt å svømme I fra henne og.
Men det fikk han ikke lov til.
Det ble en dnf der også.

Nå var vi femten kilometer inn, og ting var bare fint og god stemning.
På swimrun bærer man med seg alt.

Man svømmer med sko, man har paddels til å svømme enklere.
Og man ser gravide ut fordi man har mat i lommer rundt på draktene.
På første cutoff hadde vi 20 minutter til gode. Så vi lå godt foran.
Selv med 15 minutter feilløp.

Der ble det også servert mat og alt mulig digg.
Sveitsisk bakst, sukkervann og ting som smakte latterlig godt.
Stemningen løftet seg til topps.
Vi burde vist bedre.

Andre cutoff

Etter det gikk det bare oppover, da mener jeg ikke formen.
Men høydemeter. Vi skulle opp til 2100 over havet.
Jeg hadde gjerne nevnt allerede at vi kjente det i pusten.

Det hjalp ikke å gå høyere og være trøtt i tillegg.
Et øyeblikk var vi forøvrig i en naturreklame.
Der vi løpte mellom bondegårder og geiter.
Hundre geiter på en smal trasé.
På høyre side døden, på venstre side fjell.
Ikke stopp sa Ruben.
Da stanger de deg, vi løp.
De flyttet seg.
For en surrealistisk opplevelse.
Her hadde det vært fint å filme med gopro, men den lå med fiskene.

Uansett nok å stri med tenker jeg. Om jeg ikke skulle filme også.
Meg og Ruben har forskjellige talenter, han er god på orienteringen. Jeg er god på utholdenhet, spesielt på flat mark.
Det jeg ikke er god på, det er teknisk nedover.

Når man hopper fra stein til Stein.
Det er krise.
Må øve på det, for her taper vi mye.
Ruben er derimot god der, så det var bare å prøve å ikke sinke så mye.
Da fikk knær og beina kjørt seg. Mest fordi teknikken vår såpass dårlig.
Nå var vi snart 30 kilometer inn.
Beina var maltraktert.
Så skulle vi få lov å svømme.

Denne gangen var det ikke bare kaldt, men nå var det også store bølger.
Cutoff nærmet seg også.

Vi snakker opp mot en meter, null sikt. Vind og 10 grader.
Ca 900 meter.
Dette var den verste svømmeturen i livet mitt.
Det er litt rart å si. For frem til denne, så var den før den verste.

Men da var det bare kaldt og motvind.
Nå var det bølger i tillegg.
Følgebåt passet godt på oss.
Når vi kom på land var vi ikke høye i hatten.
Vi gikk som om vi hadde kramper i begge beina. Noe som forøvrig stemte for Ruben.

Jeg hadde vært heldig frem til nå.

Vi måtte jobbe hardt nå, her var Ruben i kjelleren.
Jeg hadde allerede vært der, men fikk en ny vind av å svømme forbi noen som hadde passert oss tidligere i løypen.

Nå kom også det flatere partiet.
Slik at vi kunne prøve å redde oss inn.

Vi måtte løpe to og en halv kilometer på tyve minutter.
Høres ikke så ille ut, men det er i terreng.
Og da kan det fort gå mange minutter pr kilometer.

Heldigvis flatet det ut.

Jeg tok over her, Ruben hadde vært god på andre punkt. Men flat bakke, da kunne jeg dra.
Og det gjorde jeg. 10 minutter til cutoff.
Jeg dro mer.
Gjennom en sveitsisk landsby.
Folk var ikke sikker på om de turde klappe.
Vi så nok ut som vi var på jakt etter noen.

8 minutter.

Hvor var den helsikes cutoffen?
Heldigvis så vi den. Syv minutter til gode.

Vi fikk spist litt.
Noen spurte om det var tungt.
Jeg kunne formidle at det tyngste var over, nemlig å stå opp om morgenen.
Ingen lo.
De trodde nok ikke på meg.

Nå mål før siste cutoff

Nå var vi seks timer og tredve minutter inn.
For å få godkjent tid i world series måtte vi nå åtte timer og førti.
Det burde gå om det var flatt mark.
For det var bare tretten kilometer igjen.
Neste svømmetur ble drevet på bakst og oppgulp.
Og var den beste svømmeturen I vårt liv.
Både meg og Ruben var samstemte.
Alt fløt skikkelig.
Vi kom i land.
Tiden tikket.
Nå skal dere bare opp her.

Altså. Rett opp!
Ruben holdt på å få panikk.
Vi hentet inn på konkurrenter. Flere hadde resignert.
Mange hadde nok ikke klart forrige cutoff.
200 høydemeter på en kilometer.
Det går ikke fort.
Da er det nesten vertikalt!
For å klare de fem kilometerene nå måtte det være nedoverbakke.

Det fikk vi.
Teknisk nedoverbakke selvfølgelig.
Jeg ramler nedover, vonde bein.
Stampet avgårde.
Hatet livet.
Tærne holdt på å dø.
Ruben dro oss fremover.
Tiden tikket.

Så kom vi til siste svømmetur.
Har du hatt en sånn drøm der du ikke kommer fremover uansett hvor mye du prøver?
Sånn var det.
Landingsstedet var en strand. Den kom aldri nærmere.
Vi svømte.
Den kom ikke nærmere.
Så var vi plutselig der.

2.1 km til mål.
15 minutter til cutoff.
44 kilometer inn.

Det betydde at vi måtte gasse på.
Prøv du å løpe så fort du kan etter å ha svømt i tyve minutter i ti grader.
Jeg havnet forran. Ruben sa, jeg henger på.

Kjør!
Jeg kjørte.

Klokken tikket.
En kilometer inn. Åtte minutter igjen!

Beina hylte, vanskelig å få pust.
Ruben hang på.
Vi begynte å høre musikk.
Vi begynte å høre stemmer.
Tror ikke de stemmene var ekte.

Jeg løp, på tunge bein. Dette skulle vi klare!
Det skulle ikke bli sånn at igjen, så mistet vi tiden fordi vi løp feil tidligere.
Fem hundre meter igjen.

Vi løp forbi noen andre her.
Jeg sa sorry.
Vet ikke hvorfor.

Runners Loyd and Ruben Wallentinsen goes over the finish line.
Jeg begynte å gråte.
Vi hadde klart det på 8 timer og… tretti åtte minutter.

To minutter innenfor.

Plassering betyr ingenting, egentlig holdt det å fullføre. Men vi hadde satt oss mål og vi klarte det.
Jeg klemte de som var, vi lo. Vi klemte.
Vi lo.

Dette gjør jeg aldri igjen.
Nå som jeg vet hvor fælt det blir.
Men jeg har gjort det.

46 kilometer med trail og masse svømming.
Engadin swimrun world series var gjennomført.
Tenke seg.
For en opplevelse dette var.
Jeg må øve på å løpe nedover.

Ellers var det meste ok.
Har fått meg en ny badekåpe.
Den kostet alt for mye.
Men var verdt å spise seiersmåltidet i.

Vi gikk mer eller mindre og la oss.
Stive og fæle.
Ikke noe mer å hente.

Etter et restaurantbesøk hvor jeg bestilte to middager.

Dagen etterpå reiste vi tilbake til Italia.
En liten tur innom komosjøen og badet.
Mest for å bevege alt for slitne kropper.
Men også for å sleske seg til en annen gang.
Når vi skal skryte om hvor vi har vært.

Takk for at du leste.

Det var en av mitt livs største konkurransopplevelser.