Hun trodde formen falt. Tallene viste det motsatte.

Meldingen kom en tirsdag i september.

«Nå har jeg fulgt treningen en stund. Men pga mangel av mølle, har jeg droppet intervall der. Jeg føler nesten at jeg blir dårligere i form, dvs at pulsen blir fort for høy. Og jeg føler meg sliten. Har du noen tips? Mister litt troen på meg selv når det ikke blir lettere.»

Nina er 51 år og har løpt i mange år. Hun skrev også at hun hadde litt vondt i knærne innimellom, og tidvis ømhet i akilles.

Jeg kjenner igjen den meldingen. Den kommer fra folk som trener jevnt og likevel opplever at det går feil vei.
Den er nesten alltid vanskelig å svare på, fordi følelsen er ekte, men forklaringen sjelden er den man tror.

Så jeg gikk inn i treningshistorikken hennes.

Tallene i appen var delvis feil

Nina hadde tatt en VO2max-test hos meg 1. august. Den testen ble avbrutt tidlig, og det har en konsekvens: makspulsen testen målte, 172, var ikke makspulsen hennes. Det var bare den høyeste pulsen hun rakk før vi stoppet.

Klokka hennes hadde registrert 186 samme år. Og 200 året før.

Tersklene fra testen var derimot riktige. En terskel måles direkte fra pusten mens du løper, fra forholdet mellom oksygenet du tar inn og karbondioksidet du puster ut.
Den regnes ikke ut fra makspulsen din. Derfor sto tersklene hennes seg selv om testen ble avbrutt: terskelen hennes ligger på 164.

Hva sier løpehistorikken?

Den ærligste formkurven du har, er ikke tempoet ditt. Det er pulsen din på et gitt tempo.

Jeg plukket ut alle turene hennes i samme fartsintervall, 6:15 til 6:45 per kilometer, over 40 minutter, og så på snittpulsen:

• Juli: 148
• August: 136
• September: 135

Tretten slag lavere puls på samme fart, på to måneder.

Den tydeligste enkeltsammenligningen ligger åtte uker fra hverandre. 5. juli løp hun 15 kilometer i 6:18 per kilometer med snittpuls 151. 29. august løp hun 12,5 kilometer i nøyaktig samme fart med snittpuls 129.

Året før løp hun 10 kilometer i 6:42 per kilometer med puls 174.

Hun hadde ikke blitt dårligere. Hun hadde blitt klart bedre.

Og hun hadde gjort akkurat det hun ble bedt om

Etter testen ba jeg henne roe ned. Hun hadde lagt for mye av treningen i det harde sjiktet.

I februar lå 58 prosent av øktene hennes i terskelsonen. I mai 61 prosent. I august og september: null. Til gjengjeld gikk andelen i rolig sone fra null helt fram til juli, til 33 prosent i august og 60 prosent i september.

Samtidig har hun aldri trent mer. 143 kilometer i juli, 151 i august, 152 i september. Øktene gikk fra 39 minutter i snitt i april til 64 minutter i september.

Det er ikke en form som faller. Det er en som bygges.

Hvorfor det likevel kjentes tyngre

Her er det jeg tror mange kjenner seg igjen i. Tre ting, og ingen av dem handler om at formen ryker.

Hun hadde ikke løpt fort på to måneder. Hun kuttet ut mølla 25. juli, og da forsvant alle fartsøktene. [[br]] Det er den øverste enden som ryker først. Grunnformen kan stige samtidig som ethvert tempo føles tyngre, fordi kroppen har mistet vanen med å jobbe hardt.

Øktene var 25 minutter lengre enn i april. Pulsen stiger naturlig utover i en lang økt, selv på helt jevn fart. På de to øktene jeg hadde sekunddata på, steg den 10 og 17 slag fra første til siste tredjedel. Og det er slutten av turen man husker.

Over halvparten av turene lå dagen etter en annen tur.

Ingen av disse er dramatiske alene, men over tid blir det dannet et bilde.

Hvorfor begynte knærne å verke?

Hun kjente på ubehag i knærne. Tre ting endret seg samtidig i slutten av juli: underlaget, lengden på turene og hvor ofte de kom. I april løp hun 13 av 22 turer på flatt underlag. I august og september ikke én. Alt ble asfalt. [[br]] Og antall turer over 7 kilometer gikk fra 8 i april til 15 i august.

Så leste jeg treningsnotatene hennes:

• 21. juli: «Kjenner vondt i knær innimellom, irriterende!»
• 22. juli, mølleøkt: «ingen vonde knær :-D»
• 26. juli: «Kjenner sporadisk smerter i knær»
• 29. juli: «Knær gjør litt vondt etter 7-8 km»

Den 22. juli er eneste mølleøkt i rekka, og eneste dagen hun skriver at knærne var fine. Med smilefjes.

Hvilke endringer bør til?

Lite, egentlig. Det aller meste av det hun gjorde var riktig.

Én fartsøkt i uka, uten mølle. Bakkedrag eller 5 til 6 ganger 3 minutter. Beholde de rolige turene nøyaktig som de er, for de er grunnen til at pulsen falt 13 slag. En eller to turer i uka på mykt underlag. Kutte langturen litt, ned under der det begynner å kjennes, og så bygge en kilometer om gangen derfra. Ta det rolig ned bakkene, for det er nedoverbakkene som belaster knærne. Flere hele hviledager.

Og et generelt råd som gjelder alle, ikke bare henne: sjekk skoene når noe begynner å gjøre vondt. Det er det folk oftest overser. En sko som har gått langt, har som regel mistet mye av dempingen sin, og går du samtidig fra mølle eller grus til asfalt, kommer to ting på én gang. Underlaget blir hardere akkurat idet det som skal ta imot støtet er slitt. Har du flere par i rotasjon, er du allerede godt stilt. Da vet du hva hvert par har gått, og du kan legge de lengste turene i det nyeste.

Hun hadde også litt smerter i akillesen, ba jeg henne få sett på av fysioterapeut hvis den ikke gir seg på et par uker, eller er stiv på de første stegene om morgenen. Sener svarer godt på tiltak tidlig og dårlig hvis man venter.
Det er ikke noe jeg skal gjette på fra en treningslogg. Der er det bedre med undersøkelse. 

To ting du kan ta med deg

Puls på samme fart er den ærligste formkurven du har over tid. Ikke tempoet. Ikke hvor sliten du føler deg. Finn turer i samme fart og se på pulsen over tid.

Én endring om gangen. Nina gjorde tre på én måned: hun mistet fartsøktene, ble bremset ned og byttet underlag. Hver for seg var de fornuftige. Samtidig ble de uforståelige.

Kroppen er en dårlig målestokk alene.

Nina leste gjennom denne saken før den ble lagt ut. Hun kjente seg igjen, og sa at hun først nå forsto at hun var blitt i klart bedre form. Det er hele poenget. Følelsen hennes var ekte, men den fortalte henne om belastningen, ikke om framgangen.

---

Vil du ha den samme gjennomgangen?

Denne saken er egentlig to tjenester satt sammen, og begge kan bestilles på bestill.go.coachloyd.no.

Løpsanalyse, 1 000 kroner. LoydLift leser løpingen din fra klokka de siste 90 dagene og setter den opp mot målet ditt: omfang, intensitet, aerob effektivitet, pulsdrift, tretthet, terskler og prognose mot løpet du skal gå. Jeg leser gjennom og kommenterer før du får den. Rapporten ligger i appen og som PDF. Den krever at du har løpt med klokke og vært koblet til Strava. Har du ikke løpt med Strava og klokke, kan vi koble til og bygge historikk over tid gjennom min app.

VO2max-test, 1 500 kroner. Løpetest med maske som måler oksygenopptaket ditt. Du får rapport, tersklene dine målt direkte fra pusten og ferdige pulssoner rett inn i appen og på klokka. Cirka en time, i Stavanger eller på en av testhelgene i Sauda. Har du ikke løpt med klokke, er det her du begynner, for da finnes det ingen økter å lese.