Best å trene alene – sammen med andre
Det viktigste jeg har lært meg, det er ikke en fancy måte å gjøre øvelser på. Ikke er det det perfekte treningsprogram heller. Men å lære å trives i eget selskap. Spesielt når det gjelder livsendringer, så tror jeg det er umåtelig viktig å være selvgående. Tanken om å starte sammen som venner, familie eller kjærester er god. Men ditt mål er ditt alene, og reisen dit må stå på egne bein. Nå er det ingenting som er bedre enn å være sammen med andre likesinnede, og en bør definitivt sørge for å omgås med folk som løfter en opp. Og gjerne de på samme reise selv. Men gjør man seg avhengig av andre for egen lykke, så er det veldig vanskelig å holde det gående. Ting forandrer seg. Mål forandrer seg, ønsker forandrer seg. Plutselig vil du mer enn den andre, og du har en brems. Gjerne den andre ikke er motivert slik som du, og ønsker å stå over en dag. Aldri har jeg følt meg mer taper en den gangen jeg gikk på trening for første gang alene. Jeg var vant med å trene med venner, dette var en sosial aktivitet for meg. Plutselig følte man seg...
Hvordan angripe målene dine
Øverst på pallen. Der står det bare en. Men om du ikke konkurrerer med andre en deg selv, så er det bare en du trenger å slå. Problemet er bare at rivalen din, kan være en skikkelig fighter. Hvordan når man målene sine? Hvordan slår man sin argeste konkurrent? Jeg er nok farget av årene som trener i styrkeidrett. Målet mitt der er å flytte utøverne fremover. Sørge for at trening og motivasjon holdes, og resultatene kommer. Måten det gjøres på, er å sørge for at personen det handler om har mer kilo på stangen en sist gang det gjaldt. Samt at de gjennomfører det målet de har satt seg i perioden siden sist. På samme måte jobber jeg også målrettet som utøver. Løfte tyngre, løpe fortere, ha mindre vondt og Spise bedre. Men hvorfor blir noen veldig gode? Hva er det som skiller de som er så umåtelig gode i det de holder på med og… Deg? Ikke så mye som du tror faktisk. Vi er alle mennesker, vi har som oftest like mange lemmer og sånn biologisk sett så har vi ganske like forutsetninger også. Noen er født med mer talent enn andre. Men hvor mye biologisk skiller...
Hvordan spise påskegodt med god samvittighet
Påskegodt. Fikk tidenes egg fra en venninne. Det gleder jeg meg til å spise! Denne høytiden er i grunn litt rar synes jeg. For folk som holder på med livsstilsendring så er den veldig vanskelig. De gruer seg ofte til påsken. Ikke bare fordi den forbindes med godteri, men fordi den forsterker dårlige vaner som fortsetter, når det ikke er "høytid". Den er egentlig verre en jul også. Med det mener jeg at pepperkaker og pinnekjøtt spiser vi ikke hele året. Men candyking, det er lett å få tak i, tilogmed med søndagsstengte butikker. Og når påsken handler om godteri i påskeegget, så er det vanskelig å begrense seg. Lage uvane med å spise hver dag. For vi kjøper gjerne for en hel periode, der vi I andre settinger får en porsjon. Men med påskeegget så er fylles ett trau med digg, for hele uka. Og gjerne kjøpt på tilbud på pris istedenfor gram. Litt for mye i egget, for å være på den sikre siden. For noen er ikke dette et problem, men for andre er det vanskelig å stoppe. Og det egget varer ikke så lenge som det skal. Da kjøper man mer. Og kjenner på dårlige følelser....
Hvorfor skal jeg få det til?
Hvorfor skal nettopp jeg få det til? Det å tørre å tro på seg selv. Om å tørre å ville bli god. Noe idretten har lært meg, det er å våge å tro på seg selv. All verdens treningsprogrammer spiller ingen rolle om man ikke tør prøve å ta i, når det gjelder. Man lærer seg å være påskrudd og flytte egne grenser, og det er lov å drømme om mer. Inni bobla kan man utvikle seg som presterende utøver, og utenfor boblen tar man med seg driven til hverdagen. Man er ikke egoist av å ville bli bedre, fordi det er ok. Det er essensen i idrett. Noen jeg kjenner sa en gang - “Jeg er bare en sånn som gir opp jeg.” For denne personen var det lettere å ikke prøve, eller å gi opp før det ble vanskelig enn å forsøke, i frykten for å bli skuffet. Den tankegang er ikke medfødt, men innøvd. Jeg har selv vært for redd for å prøve mange ting, men på et tidspunkt innså jeg hvor mye det stoppet meg fra personlig utvikling. I tenårene var det ganske tøft å få til noe som helst, jeg hadde ikke troen på meg...
Å gjøre så godt man kan
Vi gjør så godt vi kan. En tenker gjerne at de som styrer på der foran. De som løper så fort. Eller løfter så mye. At de er laget av noe annet enn oss vanlige dødelige. Men de gjør bare så godt de kan de og. Og gjerne har de holdt på litt lengre, eller litt mer. Og derfor virker det så uoppnåelig ut, det de får til. Spesielt når man sammenligner med hva man har fått til, etter å ha nettopp startet selv. Flere ganger har jeg trodd det var umulig, og at det var juks. Men når man blir kjent med disse uoppnåelige, så er de bare vanlige mennesker. Vanlige mennesker med klær som passer interessen, teknikk som de har øvd inn, og en vilje bygget på mange, mange, forsøk. Og ikke alltid har det gått bra, men de ga seg ikke da. Jeg tror ikke på det umulige lengre. Har sett alt for mange bevis på det motsatte etterhvert. Jeg har i dag flyttet min egen grense, og jeg er veldig stolt. I dag løp mange forbi meg, men jeg løp forbi en spesiell, og det gjorde jeg fort også. Nemlig meg selv, forrige gang jeg løpte...